Halvveis hyllest

Amerikanske The Dandy Warhols, som startet i 1994 og som i en årrekke har vært relativt trygt plassert i skjæringspunktet mellom neo-psychedelia, alternative rock og pop-kulturell referanselek, har valgt å kalle sitt coveralbum det samme som David Bowie gjorde med «Pin Ups» i 1973. Bowie gjennomførte i hovedtrekk en hyllest til britiske 60-tallsartister, med et par australske unntak. The Dandy Warhols’ «Pin Ups»-forsøk framstår mer som et hagleskudd av en idé. Bandnavnet er i seg selv et åpenbart ordspill, men at de her bruker samme albumtittel som David Bowies coveralbum, vitner om daff oppfinnsomhet. Vi kan selvfølgelig anta at også tittelen er en hyllest, men det er likevel litt teit selv om intensjonen om å fremme sine inspirasjonskilder og idoler både er forståelig, og i utgangspunktet sympatisk.

Kall dette gjerne The Dandy Warhols’ «crossroads», uten at de av den grunn går til Robert Johnson for å forankre det i blues-mytologien. I stedet henter de mest fra rock, punk, goth og post-punk fra slutten av 70-tallet og beveger seg videre inn på 80-tallet. The Runaways’ «Cherry Bomb» åpner det hele, men der originalen bar preg av rå, tenåringsdrevet friksjon med Joan Jett og Lita Ford i front, blir dette mer en kontrollert gjengivelse. The Cure-singelen «Primary» fra «Faith»-skiva behandles pent nok, mens Love and Rockets’ «Inside The Outside» er helt OK. Like fullt er det vanskelig å komme utenom at originalene er bedre. Violent Femmes’ «Kiss Off» er heller ikke en storveis versjon, og Gang Of Four er fortsatt utilnærmelige. «What We All Want» er et forsøk, men det blir liksom med det.

Avviket fra dette landskapet, og det er her det virkelig begynner å glippe, er når bandet beveger seg inn i psykedelisk folkrock og 60- og 70-talls poprock. Americas «Sister Golden Hair», Bob Dylans «Lay Lady Lay» og Grateful Deads «Ripple» framstår som svake saker. Samtidig er det et lite unntak her. The Byrds’ «You Ain’t Going Nowhere», for øvrig skrevet av Dylan, fungerer bedre enn de øvrige avstikkerne, men egentlig burde alle disse versjonene vært helt fjernet fra denne skiva. Også er det The Beatles’ «Blackbird», da. Her i en svevende, synth-basert versjon der vokalen ligger og vaker slapt i bakgrunnen. Mon tro hva Paul McCartney mener om dette. Mer royalties trenger han uansett ikke, og dette er heller neppe en versjon mange med et forhold til originalen vil etterspørre.

Det finnes dog noen få lyspunkter, i den grad det uttrykket bør brukes her. The Clash sin «Straight To Hell» trasker overraskende brukbart gjennom, løftet av et slags Devendra Banhart-aktig grep. Marilyn Mansons «The Beautiful People» fra 1996 klarer seg sånn passe, The Cramps’ «Goo Goo Muck» behandles i en lett surf-aktig våtdrakt som nesten kunne kledd en filmscene i «Pulp Fiction», og The Damneds «Love Song» fungerer tålelig greit. New York Dolls’ «Jet Boy» er blant de mer vellykkede øyeblikkene; ikke fordi den overgår originalen, men fordi den ikke prøver så hardt. De to låtene fra The Cult er å anse som klassikere, og tolkningen av «Rain» og «She Sells Sanctuary» understreker hovedproblemet på denne skiva. Det skal mye til å toppe Ian Astburys særegne vokal, og det blir tydelig hvor mye identitet som ligger nettopp der. Resultatet er versjoner som varierer, men som aldri løfter seg. De bare er der.

Helhetsinntrykket er vrient å komme utenom. Dette er et album som i beste fall fungerer som en introduksjon til artistene det låner musikk fra, samlet på ett sted. I praksis føles det mer som bakgrunnsmusikk som kunne stått på i en snill gotisk-mørk rockeklubb der folk først og fremst er ute etter å drikke øl. For lyttere som krever litt mer, holder det sannsynligvis med én gjennomlytting før man går tilbake til originalene. Det er trivelig at man vil hylle sine inspirasjonskilder, men det kan gjøres så mye bedre. Her blir initiativet stående som en god intensjon, men beklageligvis med et for lite overbevisende sluttprodukt. The Dandy Warhols bør fortsette å gjøre egne ting. Hør heller på forrige album «Rockmaker» eller grav deg tilbake til den første perioden av bandets historie om du vil lære dem bedre å kjenne. Veien gjennom coverlåter er i hvert fall ikke å anbefale.