Anna Calvi – «Is This All There Is?»
(Domino, 2026)
Fire alternative duetter som kunstnerisk eksperiment, men vrient å finne retningen.
Selv om engelske Anna Calvi i dag, i hvert fall når hun driver med art-pop, minner om Meghan Remy i U.S. Girls, ble paralleller til artister som PJ Harvey, Patti Smith og Siouxsie Sioux trukket da hun dukket opp på indie-scenen rundt 2010. Kanskje var det fordi disse brukte rocken som et dramatisk uttrykksmiddel snarere enn et rent sjangerformat. Ganske sikkert var ikke U.S. Girls aktuell referanse den gang fordi Remy kom fram i lyset noen år etter Calvi. Logisk. Anna Calvi er uansett teatralsk og kraftfull, også live, og det ønsker hun sikkert å få fram på EP-en «Is This All There Is?» også. Hun viser hvordan gitar, vokal og atmosfære kan bygges opp som små scener i et musikalsk drama. Her formidles dette over fire akter i samarbeid med Iggy Pop, Laurie Anderson, Perfume Genius og Matt Berninger.
Disse fire møtene fungerer ikke nødvendigvis som gjesteopptredener, men heller som selve strukturen i prosjektet. Låtene er ganske forskjellige i både stemning og tempo, men det er ikke så rart siden artistene som bidrar også har rimelig ulike kunstneriske temperamenter. Iggy Pops vokal gir en sedvanlig rå tyngde til «God’s Lonely Man» (tidvis høres han nesten mer ut som Jello Biafra enn seg selv), Laurie Andersons dempete, men avantgardistiske tilnærming trekker musikken i mer eksperimentell retning, mens Perfume Genius og Matt Berninger tilfører henholdsvis sårbarhet og mørk crooner-klang. Resultatet er et samlet uttrykk som beveger seg mellom art-rock og mer eksperimentell avant-pop. Tittelsporet med Berninger som duettpartner er å foretrekke om man skal velge kun én låt.
«Is This All There Is?» er en idé der Anna Calvi lar egen stemme speiles mot noen av historiens og samtidens mer markante artister. Samtidig rommer materialet flere små referanser. Sant eller ikke, men førstesporet med Iggy Pop, «God’s Lonely Man», synes å peke mot universet til Robert De Niro-karakteren Travis Bickle. Setningen er nemlig den samme som Bickles dagboklinje i Martin Scorseses «Taxi Driver» fra 1976. Anna Calvi virker derfor å være i dialog både med populærkultur og pophistorie, der møter mellom stemmer skaper små noveller. Dette er for all del et interessant kapittel i Calvis katalog, men til tross for at hun samarbeider med kule musikere, er det egentlig litt uvisst om de fire aktene skal danne en helhet.
