Tidsånd-trap

Kim Althea Gordon har passert sytti år, men nysgjerrigheten virker fortsatt yngre enn de fleste strømningene hun kommenterer. Historien begynner likevel lenge før dette albumet. Da Kim Gordon var med på å starte Sonic Youth i New Yorks kunst- og undergrunnsmiljø tidlig på 1980-tallet, ble bandet raskt et laboratorium for alternativ gitarrock. Støy, avantgarde og punk smeltet sammen i et uttrykk som senere skulle inspirere både grunge, indierock og eksperimentell pop. Selv bandnavnet var en liten kulturell kollisjon, hentet fra MC5-gitaristen Fred «Sonic» Smith og reggae-artisten Big Youth. Gordon kom opprinnelig fra kunstmiljøet i Los Angeles, og den visuelle og konseptuelle tilnærmingen til lyd har fulgt henne helt siden.

Solokarrieren fikk sin moderne form da hun i 2016 ga ut singelen «Murdered Out» og startet samarbeidet med produsenten Justin Raisen i Los Angeles. Raisen, kjent fra arbeid med artister som Charli XCX, Sky Ferreira og Yves Tumor, forsto raskt Gordons estetikk. Dette er en lyd hun selv har beskrevet som «minimal og litt trashy». Sammen utviklet de en intuitiv og rask arbeidsmetode der ideer får stå rå og ufiltrerte. Resultatet ble albumet «No Home Record» i 2019, der industrial, avant-rap og klubbrytmer ble flettet inn i Gordons støytepper. Oppfølgeren «The Collective» fra to år tilbake gikk enda tyngre til verks, særlig på åpningen «Bye Bye», en aggressiv beat-drevet låt som ga Gordon to Grammy-nominasjoner. Årets album avsluttes ironisk nok med «Bye Bye25».

På «Play Me» blir uttrykket mer konsentrert. Låtene er kortere, rytmene mer framtredende og produksjonen lar trap-beats, industrielle teksturer og krautrockens motoriske driv trekke musikken framover. Samtidig er lydbildet mer melodisk enn på forgjengeren. Der «No Home Record» føltes som et eksperimentelt verksted og «The Collective» som et tungt, industrielt maskineri, virker «Play Me» som en raffinert resultat av disse ideene. Dette albumet er lettere tilgjengelig der tempo, rytme og struktur sitter strammere, men det er fortsatt avantgarde. Fikser du ikke alternativ lydmessig tekstur og struktur, er nok ikke dette for deg. Tittelsporet og «Dirty Tech» er rimelig represenative for helheten, men gullet på skiva er «Not Today» som både leker med dream pop og shoegaze. Denne må høres!

Tekstene følger Gordons velkjente metode. Musikken er skildringer av samtiden med underliggende kritikk av kulturen. Tekstene minner om snedig poesi eller bruk av cut-up-teknikk, der fragmenter fra nyheter, teknologi og popkultur settes sammen til en collage av samtidens rester. Visstnok skal den sosiologiske orienteringen være rimelig bevisst, og på «Play Me» tar hun blant annet for seg konsekvensene av milliardærøkonomi, teknologisk maktkonsentrasjon og en AI-drevet kultur som stadig oftere reduseres til algoritmisk bakgrunnsstøy. Forfatteren Rachel Kushner beskrev i forordet til jubileumsutgaven av Gordons selvbiografi «Girl In A Band» (førsteutgaven kom i 2015) at Kim Gordons metode er å balansere på det uforståelige og navigere i det ubegripelige.

Midt i albumets vell av virkelighetsfragmenter med pitch-manipulert vokal, dissonante lag og plutselige kulturelle referanser, er låtene likevel tydelige på sine skrå vis. Kim Gordon mener at nyhetsbildet var viktigste inspirasjon under innspillingen, og hun beskriver vår tid som en «post-imperialistisk» epoke der mennesker og historier kan forsvinne i informasjonsstrømmen. Samtidig ligger det en tørr humor i materialet. «Play Me» tar Kim Gordons solokarriere et steg videre, og lyden er fremdeles passe støyende. Dessuten er hun fortsatt vitebegjærlig og selvsagt synkronisert med samtiden.

Foto: Moni Haworth