Lovende lyd

Chicago-bandet Brigitte Calls Me Baby beveger seg rett inn i gitar-popens historie på sitt andre album. «Irreversible» er en skive der new wave, jangle-pop og post-punk møtes et sted mellom 80-tallets britiske gitartradisjon og et mer moderne indieblikk. Brigitte Calls Me Baby oppstod i 2022 og består av vokalist og låtskriver Wes Leavins, gitarist Jack Fluegel, bassist Devin Wessels og trommeslager Jeremy Benshish. Utgangspunktet deres er klingende gitarer, post-punk-inspirasjon og en vokal med melankolsk drag.

Bandnavnet skal være basert på Wes Leavins tenåringsidé om å skrive brev til den franske filmstjernen Brigitte Bardot. Brevenes innhold var altså romantiske fantasier, og ikke et reelt brevvennskap, men formuleringen «Brigitte calls me baby» festet seg. Senere ble den stående som bandnavn. Ikonet Bardot døde i fjor, 91 år gammel, så den dagdrømmende setningen gir definitivt mest en retro-filmatisk aura som musikken kan kles rundt.

På «Irreversible» viderefører bandet uttrykket som først ble etablert på debutalbumet «The Future Is Our Way Out» fra 2024. Stilmessig befinner årets utgivelse seg i et krysningspunkt mellom flere epoker av indiepop der en rekke gitarreferanser veves inn i det gjennomgående synth-teppet. Dog er det de mest klingende gitarlinjene som gir assosiasjoner til Johnny Marrs spillestil i The Smiths. Wes Leavins’ vokal er, som musikken, litt kameleon-aktig, men det er nok lettest å knytte ham opp mot Brandon Flowers’ og Morrisseys’ karakteristiske uttrykk. Dette høres godt på henholdsvis «Truth Is Stranger Than Fiction» og «I Can’t Have You All To Myself», eller på tittelsporet fra forrige skive.

Samtidig finnes det elementer som både kan peke mot The Church og en mørkere romantisk tone som leder tankene mot The Psychedelic Furs. Flere steder i lydbildet dukker også en mer storslått 80-tallsdramaturgi opp, slik man hører hos Then Jerico. Fra et mer moderne perspektiv synes Brigitte Calls Me Baby å plassere seg i miksen av Inhaler, White Lies og Ist Ist. Det er mange referanser å dra her, og for å toppe hele sulamitten; hva om David Bowie og The Killers møttes, som eksempelvis på «Slumber Party» eller om The Strokes kom seilende inn som på «I Can Take The Sun Out Of The Sky»? Digg det, ikke sant?

Tematisk kretser «Irreversible» rundt minner og hendelser som ikke kan gjøres om. Wes Leavins har beskrevet låtene som små tilbakeblikk. Her er elleve låter som hver representerer øyeblikk i livet. Mange av dem ble skrevet mens bandet var på turné og senere spilt inn med produsentene Yves og Lawrence Rothman. At bandet tidligere har gjort sin egen versjon av George Michaels klassiker «Careless Whisper», sier kanskje noe om hvor hjemme de egentlig føler seg i denne romantiske poptradisjonen selv om det er melodiøs indierock som er hovedfokus her.

I sum framstår «Irreversible» som et indierock-album som trekker tydelige linjer helt tilbake til 80-tallets gitarromantikk uten å ha så mye av klassisk new romantics i seg. Nostalgien fungerer som et rammeverk for et band som fortsatt jobber med å finne sin egen form. «Irreversible» har noen ordentlig solide spor, men Brigitte Calls Me Baby har fortsatt et stykke å gå om man skal kunne kalle et album helstøpt. Tiden er uansett på deres side. Kanskje de sågar klarer å skrive seg inn med ett eller flere egne kapitler i gitarpopens historie. Det gjenstår å se, men muligheten er absolutt til stede.