Svensk smartpop

Den svenske artisten Nanna Maria Kendra Nicole Egerbladh fra Stockholm begynte å gi ut musikk som Waterbaby tidlig på 2020-tallet gjennom singler og EP-ene «Airforce Blue» og «Foam». Disse utgivelsene hadde et intimt uttrykk preget av bedroom-popens downtempo-estetikk og forsiktige melodilinjer. Med debutalbumet «Memory Be A Blade», hennes andre utgivelse på labelen Sub Pop og oppfølgeren til «Foam» fra 2023, samler hun impulsene i et langspillerformat. Låtene virker konsentrerte, og helheten er kunstnerisk klar. Her beveger Waterbaby, seg noe bort fra bedroom pop og mer over i chamber pop. Resultatet er raffinert musikk med strykere, improviserte tekster og akustiske arrangementer som drar henne ut av soverommet med en anelse neo-soul på slep.

Produksjonen bidrar til at musikken altså synes å dra seg inn i et kammerpop-landskap snarere enn å forbli hjemmestudio-basert bedroom pop. I tillegg er det innslag av soul-, chill-out- og trip-hop-elementer her. Sammen med hovedsamarbeidspartner Marcus White utviklet Egerbladh materialet gjennom opptak i Stockholm, sør i Sverige og Los Angeles. Fiolinist Olivia Lundberg, cellistene Filip Lundberg og Kristina Winiarski, samt blåsere som Sebastian Mattebo og Hannes Falk Junestav bidrar til den ensemble-pregete lyden som gir mer klassisk tyngde. Også fløytist Pelle Westlin bidrar til det drømmebildet som preger albumet.

De klassiske innslagene høres omtrent på alle spor, men kanskje «Minnie» dekker dem best. Dette er et jevnt album, men like fullt har musikken flere variasjoner over seg. Førstesporet «Sink» er lyden av soverommet med drømmepop som mykt lydteppe, mens tittelsporet har noen toner som, under rytmene, kan minne noe om Maroon 5s «She Will Be Loved». Det er flere låter hvor melodiske referanser dukker opp. For eksempel er «Beck N Call» en slik hvor pianoet kan minne om Vanessa Carltons single, «A Thousand Miles», fra 2002. En annen er «Clay». Der virker Sufjan Stevens å ha vært inspirasjon. Arrangementene med tynne gitarer og fløyter tyder i alle fall på noe sånt. Begge disse låtene er uansett fine saker.

Tekstene kretser rundt relasjoner og det som skjer etter at et forhold er over. Egerbladh beskriver at en besettende og nostalgisk dragning, som idealiserer den andre personen i forholdet, gjør at man stadig vender tilbake til minnene selv om de både er gode og vonde. Flere av tekstene oppsto gjennom improviserte vokalopptak rett inn i mikrofonen. Dette er visstnok en metode Marcus White oppmuntret henne til for å få uttrykket mer spontant og direkte. Albumet fikk dessuten en uventet emosjonell dreining underveis. Da innspillingen startet reflekterte Egerbladh over et tidligere brudd, men mens arbeidet pågikk tok også et nytt forhold slutt. Dermed fikk flere av låtene en annen betydning enn hun opprinnelig hadde tenkt.

«Memory Be A Blade» viser en låtskriver i fri flyt. I en uttalelse sier Kendra Egerbladh: «favorittversjonen av meg selv er den jeg ser gjennom andres øyne», før hun samtidig stiller spørsmålet om hva som skjer når det blikket forsvinner. Svaret ligger ikke ferdig formulert i låtene, men nettopp i denne åpne refleksjonen finnes en rimelig god balansegang mellom intellekt og følelser. Albumet har åtte lavmælte og funderende låter som helt klart er lyttervennlige, men spørsmålet er likevel om det vil bli husket godt om en stund. Selv håper jeg det, for dette er ganske intelligent popmusikk.