Masker og myter

«Make-Up Is A Lie» framstår som et selvportrett av Morrissey sent i karrieren. Dette er en artist som fortsatt kretser rundt de samme temaene som alltid har definert ham, men med en tyngre bevissthet om tid, aldring og ettertidens blikk. Spilt inn ved Studio La Fabrique i Sør-Frankrike sammen med produsent Joe Chiccarelli, søker albumet et klassisk og ganske romslig lydbilde med elektroniske elementer snarere enn modernisert produksjonsglanset post-punk.

Tittelsporet fungerer som nøkkel til hele albumets tematikk , men dette er kanskje ett av de svakere av dem. Her tegnes et bilde av en voksen kvinne i Paris som innser at sminke kun er en form for kamuflasje, eller fasade, om du vil. Låta fungerer som mer enn en enkel observasjon om falmende skjønnhet og aldring. Det er greit, men låta «Make-Up Is A Lie» er repeterende og man kjenner på redselen for at Steven Patrick Morrissey skal rote det til med sutring og svake melodier. Gudskjelov blir det ikke slik. Hos Morrissey blir sminken også en metafor for alle de rollene mennesker spiller for å oppnå sosial status, kanskje spesielt hva angår kjendiseri, politikk og kulturell glamour. Under overflaten ligger en påstand om at identitet ofte er en iscenesettelse. Når fasaden sprekker, står man igjen med noe mer brutalt og ærlig.

Tid og aldring er derfor noen av albumets mest tydelige motiver. Mange av låtene antyder hvordan både mennesker og kulturelle myter gradvis mister sin aura. Berømmelse falmer, ungdommens estetikk forsvinner og fortiden vender tilbake som et spøkelse i nåtiden. Morrissey har skrevet om slike temaer før, men her framstår han mer direkte og mindre ironisk. Det er som om perspektivet til en aldrende forteller gjør observasjonene mer nøkterne, men også mer nådeløse. Det er for så vidt ikke ukjent når det gjelder Morrissey. Flere av låtene peker samtidig mot en bredere kulturkritikk. Titler som refererer til pophistorie eller kritikere antyder en refleksjon over hva som har skjedd med popkulturen, og hvor Morrissey selv befinner seg i den. Albumet kan derfor også leses som et spørsmål; hva skjedde med den romantiske, litterære popen som en gang dominerte? Hvorfor oppleves moderne kultur ofte mer flyktig og hul? I denne sammenhengen blir hans outsider-posisjon en del av fortellingen, snarere enn bare en personlig klage.

Diskografisk kommer albumet etter en lang og ujevn solo­karriere. «Viva Hate» fra 1988 etablerte ham som soloartist etter bruddet med The Smiths, mens «You Are The Quarry» ofte regnes som hans klareste høydepunkt på 2000-tallet. Senere album har hatt sterke øyeblikk, men færre helhetlige triumfer. Dermed er forventningene til et nytt album alltid farget av spørsmålet om han kan nå samme nivå igjen. Samtidig har han fortsatt å utvide katalogen. Slik sett er «Make-Up Is A Lie» hans 14. solo studioalbum totalt, men altså nummer 13 med hovedsakelig originalt materiale, ettersom «California Son» er et rendyrket cover-prosjekt. Apropos covere; på dette albumet gjøres nettopp et slik grep. Roxy Musics «Amazona» fra 1973-albumet «Stranded», gjøres på en usedvanlig engasjerende måte.

Morrisseys vokal har alltid vært karakteristisk, men på åpningslåta «You’re Right, It’s Time» høres han eldre ut, ikke sånn gammel-gammel, bare eldre enn vanlig. Dog skjer det noe når han, litt teit sagt, får synge seg litt «varm». For han er i studio. Dette er ikke et live-opptak. Likevel må man kunne si nivået på vokalprestasjonen øker utover i albumet. Med sine 12 låter, viser Morrissey seg fra en overraskende positiv side. Ikke nødvendigvis positiv som fyr, men musikken er bedre enn forventet. Paris melder seg atter en gang på «Notre-Dame», men det er låter som «The Night Pop Dropped», «Lester Bangs» (Roxy Music nevnes forresten her) og sistesporet «The Monsters Of Pig Alley» som skiller seg ut. Den aller siste av dem har sågar en lyd som oppleves som et hybriddestillat av ovennevnte «Viva Hate» og «You Are The Quarry». Det pussige er at de lune 80-tallsgitarene funker helt perfekt. Sjekk ut denne!

Den personlige dimensjonen er aldri langt unna. Morrissey har i flere år framstilt seg selv som en kunstner som står utenfor både bransje og offentlighet, ofte med en følelse av å bli misforstått eller motarbeidet. Denne selvmytologiseringen er også til stede her. Tekstene kan leses som refleksjoner over hvordan det føles å fortsette å være en outsider, selv etter flere tiår i offentligheten. Det gir albumet en tone som noen oppfatter som bitter, mens andre ser det som en konsekvent videreføring av den rollen han alltid har hatt. Derfor er spørsmålet om Morrissey er blitt en selvmedlidende grinebiter kanskje litt for enkelt, for når sant skal sies har det selvoppnevnte outsider-stempelet vært en del av uttrykket hans helt siden The Smiths-epoken på 1980-tallet. Forskjellen er at det som en gang framsto sårbart og ironisk i dag kan virke mer konfronterende.

«Make-Up Is A Lie» er et album om masker, myter og identitet og om hva som skjer når illusjonene forsvinner og man må leve med det som er igjen. Lydmessig kan man dra flere assosiasjoner. Her er det antydninger til The Church, Gene Loves Jezebel, David Bowie og senere Arctic Monkeys-periode samtidig som visse electrofunk-elementer, av alle ting, sniker seg diskret inn på enkelte låter. Sånn helt til slutt; sminkeindustrien benytter i flere tilfeller dyr i sine tester. Veganeren Morrissey har rykte på seg å være mer glad i dyr enn mennesker, så det er mulig han labber til med et ekstra svingslag med denne albumtittelen.