Dvelende dvale

Bonnie ‘Prince’ Billy, eller Joseph Will Oldham, som det antakelig står i passet, har i over tre tiår beveget seg i det porøse grenselandet mellom lo-fi, freak-folk, indie-folk og alt-country. Er det én fyr som ikke roper høyest i rommet, er det nettopp han. Tvert imot er hele det musikalske uttrykket bygget på tilbakeholdenhet. Det er den nesten umerkelige forskyvningen i akkordene og vokalen som knapt hever seg over rolig samtalenivå. Likevel inneholder låtene hans et følelsesregister som er alt annet enn beskjedent. De favner hverdagens små lysglimt og livets mer ubehagelige erkjennelser med samme poetiske presisjon.

Det nye albumet «We Are Together Again», føyer seg definitivt inn i denne tradisjonen. Skiva ble spilt inn i Louisville, Kentucky, i det velbrukte End Of An Ear Studios, og at han vender hjem for å spille inn er ikke tilfeldig. Oldham har lenge hatt et sterkt forhold til det lokale miljøet, og mye av materialet på denne utgivelsen ble visstnok skrevet før Nashville-innspillingen av forrige album, «The Purple Bird», for så å bli lagt til side og fullført senere.

Musikalsk er «We Are Together Again» en fin og organisk affære. Harmoniene ligger tett, arrangementene er spartanske, og tempoet holder seg i det sindige leiet Oldham etter hvert har gjort til sitt varemerke. Det er americana i bunnen, med røtter i tradisjonell country og folk, filtrert gjennom hans særegne følsomhet. Referansene kan spores til alt fra Bill Callahan og Kurt Wagner til den jordnære inderligheten i klassisk amerikansk folkemusikk, men uttrykket er umiskjennelig hans eget.

Samtidig melder spørsmålet seg om det blir for mye av det samme. Når man har gitt ut over tretti album siden 1993, og mange av dem beveger seg innenfor et bevisst begrenset dynamisk register, kan forskjellene oppleves som små nyanser snarere enn variasjoner. Forrige album som var mer melodisk markant med større kontraster, traff i større grad. Der fantes det øyeblikk som løftet seg fordi melodiene satte seg relativt raskt. På «We Are Together Again» er uttrykket enda mer dempet, men skal vi plukke fram en virkelig fin sak anbefales å høre på «(Everybody’s Got A) Friend Named Joe».

Helheten er pen, men også krevende fordi låtene glir over i hverandre og fordrer konsentrert lytting. Likevel er det nettopp dette som gjør Oldham til en såpass særegen skikkelse i moderne americana. Han har aldri jaget fornyelse for fornyelsens skyld. Under ulike aliaser på 90-tallet, som Palace Brothers og Palace Music, eksperimenterte han med form og identitet før han landet på det gåtefulle Bonnie ‘Prince’ Billy-navnet, et navn som i seg selv fungerer som en kunstnerisk maske og et rom for frihet. Den friheten rår han selvsagt fullt og helt over selv.

Oppsummert framstår «We Are Together Again» som et album som ikke søker så mye annet enn indre konsentrasjon. Der fjorårets forgjenger hadde tydeligere melodiske variabler og til dels høydepunkter, beveger denne utgivelsen seg i et overkant ettertenksomt og ruslete tempo. For noen vil det oppleves som en forsiktig repetisjon. For andre som en bevisst fordypning. Uansett bekrefter albumet at Bonnie ‘Prince’ Billy fortsatt arbeider på egne premisser. Alt er dempet og mannen synes å ha en urokkelig tro på at stillheten kan bære like langt som den som roper høyest. Noen ganger er nok dette riktig, men akkurat nå kjennes det som at stemmen burde heves framfor å lulle lyttere inn i daff dvale.