Unikt og utvidet univers

Etter et kvart århundre som verdens mest vellykkede «fiktive band» (hvor mange slike er det, egentlig?), leverer Gorillaz sitt kanskje mest personlige prosjekt. «The Mountain» er ikke bare nok et kapittel i katalogen. Gorillaz er, og har alltid vært, mer enn Damon Albarn pluss noen løsere koplinger. Å framstille dette universet som et tohodet prosjekt oppfattes sannsynligvis begrensende, men om vi faktisk koker det hele ned til musikalsk idémakeri og illustrasjoner, er fundamentet likevel nettopp det.

Musikken springer ut av Blur-vokalisten Damon Albarns kreativitet, men universet, karakterene og den visuelle dramaturgien er skapt av Jamie Hewlett. Hewlett er altså ikke en hvilken som helst bakmann. Han er medgrunnlegger og medforfatter av mytologien, og også den som gir konseptet fysisk framtoning. Uten ham ingen 2D, Noodle, Murdoc og Russel Hobbs, eller andre karakterer som har vært innom den virtuelle line-upen. Ei heller ville det ha vært en animert verden å plassere låtene i. På «The Mountain» er det enda tydeligere enn før at dette er et delt kunstprosjekt.

Bak albumet ligger konkrete tap. Albarn har i intervjuer fortalt om sorgen etter farens bortgang for noen år tilbake. Både han og Hewlett opplevde det samme. Dødsfallene i nær familie i perioden før arbeidet med nytt album startet, var visstnok noe som utløste reisen til India. I ettertid kan det tyde på at reisen var et forsøk på å finne et annet språk for sorg. Der vestlig kultur ofte reduserer spiritualitet til overtro eller new age-klisjeer, møtte de et tankesett der døden ikke bare er slutten, men en overgang til annen sfære. Denne erfaringen danner selve kjernen i «The Mountain» hvor reinkarnasjon, sjelens hukommelse og hva som lever videre er av en viss betydning.

Musikalsk merkes denne dreiningen umiddelbart. Der stilige «Cracker Island» var mer polert og synth-pop-stram, er denne utgivelsen varmere og mer organisk. Electronica og hip hop er fortsatt på plass, men nå flettes det hele sammen med ulike stemninger fra world music, samt de indiske strengeinstrumentene sitar og sarod i et lydlandskap som bærer preg av klassisk indisk tradisjon. Her spiller Anoushka Shankar en gjennomgående rolle. Hun er halvsøsteren til Norah Jones og datter av Ravi Shankar, og er definitivt ikke et gjestenavn for syns skyld. Hun er en av albumets musikalske bærebjelker. Hennes sitarlinjer og kompositoriske innspill går igjen på store deler av albumet og gir det en sammenheng som skiller «The Mountain» fra de mer fragmenterte forgjengerne.

Samtidig er gjestelisten imponerende bred. Den gamle duoen i Sparks tilfører gjenkjennelig synth-snurr på «The Happy Dictator», mens IDLES bringer overraskende jordnær energi på trip-hop- og dub-inspirerte «The God Of Lying». The Smiths-legenden Johnny Marr dukker opp på «The Plastic Guru» og «The Sweet Prince», og tidligere frontfigur i Super Furry Animals, nemlig walisiske Gruff Rhys, bidrar på «The Shadowy Light». I tillegg til en rekke andre bidragsytere, med antatt sterkere tilhørighet til India, finnes det altså flere kjente navn fra den britiske rock-historien. På «Casablanca» bidrar allerede nevnte Johnny Marr sammen med The Clash-bassisten Paul Simonon. Dette er med andre ord et felleskap av levende…og døde…

Den omfattende bruken av posthume bidrag utvider musikkollektivet og skaper flere fascinerende dimensjoner. Tittelsporet, som åpner skiva, minner tidvis instrumentalt noe om et annet tittelspor; nemlig Abbas «Arrival» fra 1976. Låta inneholder også arkivopptak av skuespilleren Dennis Hopper, og soul-guruen Bobby Womack dukker opp sammen med blant annet Dave Jolicoeur (Trugoy The Dove fra De La Soul) på glitrende «The Moon Cave». En annen avdød kjenning er The Fall-sjefen Mark E. Smith som veves inn i nye komposisjoner, mens afrobeat-pioneren Tony Allen hylles på «The Hardest Thing», med både samples og i Albarns sørgmodige tekst. Dette er dog ikke bare nostalgiske henvisninger til fortiden, men heller konkret realisering av albumets idé. Dette er musikk til reinkarnasjon; altså stemmer som fysisk er borte, men som likevel gjenoppstår i ny form. Slik blir «The Mountain» et levende arkiv, uavhengig av virkelighet.

Sammenliknet med tidlige skiver som «Plastic Beach», som bygget en verden rundt miljøkollaps, og «Demon Days» som kanaliserte politisk mørke, er «The Mountain» mindre satirisk og mer sårt. Det er fortsatt konseptuelt, men ikke distansert. Hewletts visuelle univers gir prosjektet en mytologisk ramme, mens Albarns låtskriving er mer følsom enn på lenge. Noen av de 15 sporene kunne muligens vært noe strammere, men helheten er konsistent. «The Mountain» kan gjennomspilles i løpet av en drøy time hvor tap og sorg omformes til varme, tekstur og trøst uten å bli sentimentalt. For et band som startet som en ironisk kommentar til populærkulturen, er det bemerkelsesverdig hvor alvorlig og samtidig livsbejaende de låter nå.