Voxtrot – «Dreamers In Exile»
(Cult Hero Records, 2026)
Kvintetten fra Texas må drømme større enn dette.
Voxtrot lager fortsatt musikk, men diskografien deres på albumsiden er rimelig tynn. I prinsippet finnes det bare to reelle studioalbum. Mellom den selvtitulerte debuten fra 2007 og årets utgivelse har de kun gitt ut to andre fullengdere, men disse er altså ikke det samme som studioalbum i klassisk forstand. Tittelen «Cut From The Stone: Rarities & B-Sides» sier det meste om hva man får servert her, og «Early Music» er en samling av det formative EP-materialet de laget relativt tidlig. For EP-er har de laget flere av. «Dreamers In Exile» framstår som en blanding av alt dette, men med rimelig 80-tallspoppa topping. Det er nesten som om en alternativ utgave av Johnny Hates Jazz har gjenoppstått i USA cirka førti år etter at originalen vaket rundt i Storbritannia. (Tro det eller ei, men britene gjenoppsto faktisk på 2000-tallet, men det er en helt annen sak).
Der EP-epoken, særlig «Raised By Wolves» fra 2005, bar preg av ungdommelig intensitet og jangly gitarer, har Voxtrot tydeligvis ønsket å ta steget mot en mer voksen og polert produksjon. Hvorfor denne ambisjonen har slått inn for indiepop-bandet fra Texas, må gudene vite. For det var ganske lovende da The Smiths-inspirasjonene slo inn. Det vil si, den gamle Manchester-kvartetten pakket melodiene inn i melankoli, ironi og sosial fremmedgjøring, mens Voxtrots låter var mer optimistiske. Ramesh Srivastavas vokal var den gang mer åpen enn Morrisseys distanserte, eksentriske framtoning. Det gjorde at den glitrende låta «The Start Of Something» nærmest framsto som en soloppgangsversjon av The Smiths-estetikken. Srivastava høres fortsatt håpefull ut. Det gjør musikken også.
«Dreamers In Exile» er spilt inn i Haunted Air Studio i Lockhart, Texas, og har fått en detaljert og luftig produksjon. Studioet er eid av bassist Jason Chronis, og albumet er mikset av Dean Reid. Her flettes gitarer, synth-lag, strykere og horn inn i et helhetlig lydbilde som mest føles som en reinspikka pop-skive fra siste halvdel av 80-tallet eller tidlig 90-tall. Albumet består av elleve spor. Det er et spenn som beveger seg fra det intime til passe hyggelig radio-pop. Singelen «Fighting Back» har noe av den samme framdriften som låter fra tidlige Voxtrot-tider, men er mer fokus på rytmeseksjonen. «Another Fire» åpner albumet, og der er bandet mer eksplisitt enn tidligere.
Tittelen peker mot en eksistensiell tilstand snarere enn geografisk forflytning. Eksil kan forstås som avstanden mellom den man en gang var og den man er blitt. Det er et tema som ligger implisitt i hele Voxtrots historie. Musikalsk kan man fortsatt ane slektskapet til britisk 80-tallspop, og til en viss grad også melodisk orienterte indieband som eksempelvis Vampire Weekend og Belle And Sebastian. Nå er ikke Voxtrot blottet for alvor, for man merker noe av det samme man finner hos The National. Forskjellen er at Voxtrot har en lysere klang, og vokalen er langt lystigere enn Matt Berningers, om man skal dra parallellen helt ut.
Kort sagt kan man si at «Dreamers In Exile» er et album som like gjerne kunne ha kommet ut for flere tiår siden som i dag. Allerede nevnte Ramesh Srivastava og Jason Chronis har sammen med gitaristene Mitch Calvert og Matt Simon (som også behersker tangenter) og trommeslager Jared Van Fleet skapt et fint kollektiv som prioriterer melodiene. Like fullt må vi kunne påstå at selv i den typiske radio-popens gullalder, ville nok ikke dette albumet ha nådd helt opp. Skiva er absolutt melodisk trygg, men det er kanskje noe med at alt annet også virker å være altfor trygt. Det gjør antakelig at mange vil finne denne skiva litt kjedelig til tross for at den er relativt lett tilgjengelig.
