Hen Ogledd – «Discombobulated»
(Domino Recording Company, 2026)
Utfordrer lytteren med lange komposisjoner, walisisk språk og et lydbilde som nekter å stå stille.
Bare noen uker etter at han donalden over dammen snakket om det hemmelige våpenet discombobulator i forbindelse med aksjonen i Venzuela, kommer altså eksentriske Richard Dawson med et prosjekt der dette ordet ironisk nok dukker opp igjen. Vel å merke i en litt annen form. Der deler av SoMe mente at presidentens formulering minnet mest om en ting som kunne dukket opp i den søte animasjonsserien «Paw Patrol», er «Discombobulated» både et faktisk ord og et nytt album fra Hen Ogledd. Sånn apropos underlige uttrykk. Dawson har i en årrekke vært en av britisk samtidsfolks mest egenrådige stemmer. Fra Newcastle har han skapt et uttrykk som forener middelalderske emosjoner med avantgardistisk rastløshet.
Med Hen Ogledd har han imidlertid beveget seg bort fra soloprosjektet og inn i et kollektiv. Bandnavnet som betyr «Det gamle nord» på walisisk, og viser til de britanniske kongedømmene i Nord-England og Sør-Skottland, signaliserer både historisk bevissthet og kulturell forankring. Her er det fellesskapet som står i sentrum. «Discombobulated» er kulminasjonen av denne kollektive dreiningen og tittelen som betyr desorientert eller satt ut av spill, peker direkte mot albumets tematikk som innebærer å leve i en verden preget av post-truth-retorikk, politisk fragmentering og kulturell uro.
«Discombobulated» er både rart og hakkete, men av en eller annen grunn flyter det ganske godt likevel. Albumet befinner seg i skjæringspunktet mellom avantgarde, prog og folk. Her veves psykedeliske synther og improviserte saksofoner sammen med akustisk strengespill og messende partier på walisisk. Den rundt 20 minutter lange «Clear Pools», angivelig innspilt som én sammenhengende tagning i studio, fungerer på merkverdig vis. Med unntak av typiske prog-band, vil nok en slik lengde vært et ellevilt ytterpunkt for de fleste, men for Dawson, som tidligere har levert opptil 40 minutter lange komposisjoner, er vel dette som barneskirenn å regne. For den helt vanlige lytter kan det derimot oppleves å være i overkant sært.
Om du skal velge én låt som introduksjon, kan det være greit å lytte på «End Of The Rhythm». Da får man et friskt inntrykk av omtrent hele spekteret Dawson og kumpanene har å by på. Låta er på rundt fire og et halvt minutt der koring, spoken word og Hair-musikalsk stemning slår inn. Vi snakker om eksperimentell hippiebevegelse før resten av skiva trekker linjer til Lankums mørke folk, Tunngs detaljrikdom og Black Country, New Road skiftende teksturer. Enkelte repetisjoner har hypnotisk kvalitet som kan minne om Stereolab, mens den progressive strukturen nikker i retning av grenseoverskridende musikk som The Beta Band og klassisk prog som eksempelvis King Crimson. Forskjellen er at Hen Ogledd ikke søker teknisk briljans for sin egen del. Her handler det om klang og kollektiv bevegelse. Og rariteter.
«Discombobulated» er altså ikke så lineær, men den er likevel overraskende inkluderende. Noen vil mene at spilletiden kunne vært kortet ned, og at musikken vandrer, eller la oss være ærlige; den flakser rundt. I tillegg øker forvirringen med tematiske viderverdigheter. Samtidig er nettopp denne flaksingen en del av identiteten man må hanskes med når man loses gjennom et landskap av tidvis merkelige harmonier, rytmisk snurr, politiske observasjoner og historisk ekko. Oppfordringen er at især nysgjerrige lyttere bør forsøke å navigere litt ekstra i dette ulendte terrenget. Det er uansett nok poster å stoppe ved om det blir for mye.
