Ratboys – «Singin’ To An Empty Chair»
(New West Records, 2026)
Helt fin indiefolk-palett uten de store høydene.
«Singin’ To An Empty Chair» er indie-bandet Ratboys´ sjette album. Tross femten år som etablert band, har de vært et noe undervurdert navn innen amerikansk folk– og indierock. Derfor er det gledelig at denne utgivelsen framstår som et rimelig trygt verk selv om bandet antakelig har enda mer å gå på. Tittelen springer ut av den terapeutiske «empty chair»-øvelsen, der man henvender seg til en tenkt person i en tom stol for å bearbeide uforløste følelser. Denne metoden ble angivelig et utgangspunkt for flere av tekstene. Resultatet er låter som insisterer på å bli værende i det uavklarte. Intimitet framstilles som en risiko det er verdt å ta, selv når responsen uteblir.
Chicago-bandet skildrer følelsen av fravær, ensidig kommunikasjon og det å henvende seg til noen som ikke lenger er til stede, enten fysisk eller emosjonelt. På toppen av dette var visst innspillingen som et lappeteppe å regne, og nettopp den metaforen gir mening siden ulike tempoer, teksturer og stemninger sys sammen til en overraskende helhet. Der tidligere utgivelser kunne lene seg på instinktive indie– og alt-country-hooks, tillater Ratboys her lengre, utforskende partier. Vokalist Julia Steiners psykologiske refleksjoner gir et bredt og mer nyansert rom. Noen øyeblikk er mer tilbakeholdne enn andre, men totalen forblir ganske omfangsrik, tidvis også følelsesmessig oppslukende.
I en samtid der alternativ rock, med eller uten folk, er representert av navn som Waxahatchee, Jenny Lewis og Palehound, har Ratboys funnet sin plass. Kanskje er det mest nærliggende å sammenlikne dem med Waxahatchee. Samtidig melder assosiasjonene til The Walkabouts seg i måten alternative rock og americana flettes sammen med tematisk tyngde. Ratboys er lysere i tonen, men deler den jordnære produksjonen og den lett psykedeliske kjernen. Det åpner fint nok med «Open Up», men det er låter som singelen «Anywhere» og «Light Night Mountains All That» som bidrar til å utvide lydbildet. Plutselig slår følelsen av Wednesday og MJ Lenderman også inn.
I praksis kan hele «Singin’ To An Empty Chair» betraktes som en indiefolk-palett hvor hverdagsfølelsen dominerer. Her er selvsagt flere gode låter med typisk folkrock-lyd, men det blir kanskje litt flatt i lengden. Julia Steiner har en trivelig vokal med antydning til country-knekk som umiddelbart kan virker litt for lys og tynn, men det viser seg at hun har mer på lager når hun enten senker stemmeleiet eller drar på litt ekstra. Da får hun et vesentlig kulere indie-uttrykk mens fuzzy gitarer kretser rundt vokalen. «Singin’ To An Empty Chair» gir jevnt over en grei opplevelse, men den stjeler ikke oppmerksomheten nevneverdig over tid.
