Passe psykedelisk

Med sitt åttende studioalbum, «Wormslayer», har raga rock-britene Kula Shaker beveget seg i en bevisst sirkel tilbake til selve kjernen av sitt kunstneriske prosjekt. For londonerne er antakelig ikke dette bare tenkt som et impulsivt og nostalgisk grep selv om lyttere med forhold til dem gjennom noen tiår, vil kunne tolke det slik. Dette er nok snarere en ganske planlagt gjenoppretting av den intuitive og kollektive arbeidsformen som gjennomsyret debutalbumet «K» i 1996. Og der forrige album fra 2024, «Natural Magick», bar preg av tydelige enkeltlåter, framstår «Wormslayer» som mer konsentrert og mer alvorlig, men likevel retro-hipt i uttrykket.

Musikalsk er «Wormslayer» fortsatt dypt forankret i Kula Shakers særegne blanding av psykedelisk rock, 60-tallsarv og indisk-inspirert mystikk, men denne gangen filtrert gjennom et mørkere og mer meditativt uttrykk. Låtene får utvikle seg langsomt, ofte med mantra-aktige strukturer og repeterende mønstre som trekker lytteren innover. Tittelsporet, som kommer helt mot slutten av dette elleve spor lange albumet, er en Kasabian-seig, men gjenkjennbar egenkomposisjon (husker du «Govinda»?), der lag på lag av gitarer, rytmer, psycho-drone-lyd og svevende vokal bygger stemningen. Men før vi kommer så langt er det en del andre ting å ta tak i. La oss starte med førstesingelen «Broke As Folk». Denne kom ut allerede i fjor, og selv med umiddelbar friskhet, har låta enda et ekstra nivå når man får brukt litt tid. Låta starter som Pink Floyd som sniker seg gradvis inn i The Doors-landskapet før assosiasjoner til Storbritannias generelle 60-tallsrock slår inn. Mot slutten høres fortsatt The Doors-referansene siden keyboards à la Ray Manzarek spes inn i Kula Shakers verden.

«Lucky Number» viser bandets evne til å kombinere mystikk og melodi i sirkulære vendinger som peker både bakover i katalogen og framover i uttrykk. Utfordringen er likevel at låta, som kanskje var ment hypnotisk, bare blir oppfattet som altfor gjentakende i lengden. «Good Money» er også en låt som bygger opp til noe artig, men igjen er det noe som mangler selv om man muligens kan trekke linjer tilbake til Kula Shaker anno 1996, samt subtile impulser fra The Beatles’ «I Am The Walrus» og The Whos «My Generation». «Charge Of The Light Brigade» tilfører albumet et energiløft, mens «Little Darling» og «Be Merciful» vaker i både vanlig ballade- og i symfoballade-modus i tillegg til nedstrippa folk-plukking på «Day For Night». Sistnevnte er uvante saker fra den kanten. Eller hva med «Shaunie» (hei Neil Young, og dere andre gamle folkrockere)?

Sammenliknet med «Natural Magick» er «Wormslayer» mindre utadvendt og langt mindre opptatt av variasjon for variasjonens skyld. Der 2024-albumet strakte seg mot funk, soul og klassisk rock i et fargerikt lappeteppe, framstår årets utgivelse som mer helhetlig. Albumet krever tid, men gir samtidig rom for fordypning, noe som i seg selv føles som et bevisst kunstnerisk valg i en hektisk samtid. Kula Shaker benytter flere gamle formler og resultatet er blitt et album som er tro mot britpop revivalism, og som fortjener en finfin plass i diskografien tretti år etter det definitive gjennombruddet.