Effektiv punk-pop

Joyce Manor har i snart to tiår vist hvordan punk-pop kan eldes med stil. Fra de første, nesten henslengt kaotiske utgivelsene til de mer formbevisste platene utover 2010-tallet, har bandet hele tiden holdt fast ved én grunnidé: korte låter, sterke melodilinjer og tekster som sier mer enn de later til ved første gjennomlytting. Med albumet «I Used To Go To This Bar» står trioen fra Torrance, California, bestående av Barry Johnson, Chase Knobbe og Matt Ebert, fram som et band som fortsatt er sultne på friske musikalske opplevelser. For det skal faktisk litt til å være relevant i denne sjangeren når man har kommet til den sjuende studioskiva og fremdeles skal engasjere; ikke bare college-kidsa, men også få en anerkjennelse av den eldre garde.

Der tidligere album som den selvtitulerte debuten og rastløse «Never Hungover Again» var drevet en nesten punk-dogmatisk effektivitet, og «Cody» og forgjengeren «40 Oz. To Fresno» åpnet for mer rom i arrangementene og en tydeligere produksjon, føles «I Used To Go To This Bar» som et album der erfaring har blitt et verktøy og ikke en begrensning. Låtene er fortsatt korte og presise, og der åpningslåta «I Know Where Mark Chen Lives» kommer ut av startblokka med ungdommelig intensitet, er det fort gjort å tenke at her skal det kompenseres for tidsforløpet. Dette retter seg fort, for etter denne låta puster hele albumet på en helt annen måte hvor popen slår inn og en mer typisk indierock-lyd kommer fram.

Eksempelvis har «All My Friends Are So Depressed» så åpenbare The Smiths-referanser i både gitar-komp, vokal og tekst at man bare begynner å smile. Ikke det at jeg kan huske The Smiths noen gang refererte til Peter Framptons sagnomsuste live-album «Frampton Comes Alive!» (eller Frampton Live som det synges på nettopp denne låta). Låttittelen i seg selv sier vel det meste om at en ironisk Morrissey-inspirasjon uansett har slått til for fullt. Men låta er kul, den; om man liker førti år gamle post-punk-referanser. Skiva består av ni låter med en snittvarighet på cirka to minutter, og det er helt klare innslag av californisk hurrapunk her. Noe annet skulle egentlig bare mangle siden skiva både er utgitt på Epitaph Records og produsert av Bad Religion-legenden Brett Gurewitz. Så om du mener at tittelsporet minner om en poppete Bad Religion-låt, skjønner du nå hvorfor.

Musikalsk befinner «I Used To Go To This Bar» seg altså i et spenn mellom klassisk vestkyst-punk og mer melodisk orientert rock. Man kan høre spor av Car Seat Headrest-aktige vendinger, Weezer på sitt mest melodisk treffsikre og The Smiths’ karakteristiske uttrykk, men også flere overraskende referanser om man dykker mer ned i materien. Enkelte låter bærer preg av kantete new wave-energi, mens andre er inspirert av nyere indiepop og alternative rock-uttrykk. Innimellom dukker sågar enkelte country-folk-rariteter opp, men akkurat dette er kun kuriøst snurr. Albumtittelen fungerer som en tematisk linse for hele utgivelsen. «I Used To Go To This Bar» handler om øyeblikket der man innser at livet har flyttet seg uten at man helt merket det. Dette forsterkes av albumcoveret som er et gammelt fotografi levert av bandets venn Chris Clean. Motivet illustrerer hans bestemor på en fest flere tiår tidligere.

Alt i alt framstår «I Used To Go To This Bar» som et fint punkt i Joyce Manors katalog. Det er et album som samler trådene fra de tidlige, hektiske utgivelsene og den mer formbevisste mellomperioden, og spinner dem videre til noe som føles både avslappet og målrettet. Joyce Manor låter her som et band som vet hvem de er, hvorfor de er her, og som fortsatt finner nye nyanser i det å se tilbake. Dette er egentlig ganske gøyal punk-pop som har vokst opp uten å glemme hvor den kommer fra.