Gjenkjennelig DNA

Våre progressive metalcore-venner fra Nederland er endelig tilbake med et rykende ferskt album! Siden starten i 2001 har Textures engasjert mange av oss med intrikate riff og rytmer, så en svoren fanbase har virkelig sett frem mot en ny utgivelse. Det er ti år siden deres femte og, inntil da, siste studioalbum «Phenotype» kom ut. Den egentlige planen var å utgi «Genotype» allerede i 2017 da disse emnene var tenkt som et dobbeltalbum. Det mystiske var at bandet plutselig mistet all motivasjon og oppløste seg selv samme år. Angivelig skal dette ha hatt noe å gjøre med at deres til da distinkte lydbilde; altså kombinasjonen av clean vokal og metalcore vokal, var blitt mainstream for alle andre band i sjangeren.

I 2024 var jaggu motivasjonen tilbake. De originale ideene til «Genotype» ble kastet på bålet, og arbeidet med en helt ny versjon kunne begynne. Med episke låter som «Singularity» fra albumet «Dualism», «Old Days Born Anew» fra «Silhuettes» og «Timeless» fra «Phenotype» i katalogen fra før, forventes det så klart varm krølltang og svidde grillpølser helt fra start. Men det begynner uvanlig instrumentalt og rolig med «Void», som en slags ventepølse. Gjenkjennelig tromming fra Stef Broks lover imidlertid godt for fortsettelsen. «At The Edge Of Winter» med Delain-vokalist Charlotte Wessels på gjesteplass, åpner friskt i flere lag, men drar i en forenklet retning når vi ankommer refreng og mellomspill. Like fullt er det en bra låt som fanger opp mye av soundet til Textures fra tidligere; det vil si tydelige rytmeskifter og riff som følger etter.

«Measuring The Heavens» følger også på samme forenklede sti, uten at det forringer låta på noe vis. Her er det tempo og trøkk pakket inn i melodisk melisdryss, som funker veldig bra. At de hardtslående nederlenderne har roet ned de villeste påfunnene, begynner nå å stå klart for alle Textures-fans der ute. Men gjør det noe da? Fornyelse etter oppløsning og gjenforening er vel bare naturlig. Uri Dijk på keyboard har fått mer plass i lydbildet denne gangen, noe som helt klart bidrar til nye toner. Det høres godt på « Nautical Dusk», der det lukter av Depeche Mode innimellom. Dette retter seg litt så snart riffene til Joe Tal redder dagen på albumets kanskje dårligste bidrag. Låtene ellers på «Genotype» er stort sett lette å like med en gang, uten at de krever mange gjennomspillinger for å trampe takten. «Closer To The Unknown» er et ypperlig eksempel på dette. Leprous-lignende «A Seat For The Like-Minded» byr på litt mer kompleksitet selv om den stikker seg helt ut. Albumets siste bidrag «Walls Of The Soul» ender det hele på en opptur, der Textures er så nære seg selv som de kommer på «Genotype».

Albumets tittel henspiller på at DNA-et er bevart i dette comebacket. Ser vi på bandets line up, så stemmer det. Dette er de samme herrene som i 2017 ikke ga ut albumet. Musikalsk er ikke DNA-et like vanntett, men det er absolutt et lyttervennlig album. Vi liker den snillere utgaven av bandet, men savner litt mer kaos og litt mer tekstur. Kanskje må Textures bare bli varmere i trøya før det smeller neste gang? Vi skal følge med og rapportere om nye utgivelser for deg.  Volumet skrus til midt på 7-tallet.