Sterk stemme

Amerikanske Tyler Perry albumdebuterer som artisten Tyler Ballgame med «For The First Time, Again», og det er ganske åpenbart at de tolv låtene har kommet til live med ganske mange inspirasjonskilder. Tyler Ballgame skriver låter med tydelig struktur, åpne harmonier og har en stemme plassert høyt og ledig i registeret. Uttrykket er rolig og musikken er preget av et overskudd som gir plass til både ettertanke og bevegelse. Låtene holder seg tett på det melodiske og lar form og frasering gjøre arbeidet. Selv om nettopp denne skiva er blodfersk, er ikke Mr. Tyler helt ny i gamet. Han har flere singler på samvittigheten, og i fjor kom også den ganske så catchy stand-alone-låta «Hold» i duett med Ali Angel. Den er verdt å sjekke ut.

Musikalsk ligger albumet i skjæringspunktet mellom klassisk rock, indie og americana, men alltid med et blikk bakover mot 60- og 70-tallets melodidrevne sangkunst. Tja, kanskje man sågar kan trekke linjer helt tilbake til 50-tallet ved enkelte anledninger. Produksjonen, signert Jonathan Rado og Ryan Pollie, er gjennomgående analog i ånden. Dette gir «For The First Time, Again» en tilstedeværelse der man kjenner den fine musikaliteten i komposisjonene med de små ufullkommenhetene som gjør dette albumet levende. Sammenliknet med tidligere enkeltutgivelser har dette materialet et enda klarere og mer helhetlig uttrykk med ferdige fortellinger, uten at spontaniteten synes å gå tapt.

Vokalt er Tyler Ballgame meget sterk. Den lyse tenoren bærer låtene med en uanstrengt klarhet som inviterer til trivelig lytting. Her er det lett å trekke linjer fra Roy Orbison via Todd Rundgren og Ron Sexsmith til C Duncan og The Magic Numbers, men også til Richard Hawley. Selv om sistnevnte har en mye dypere røst, er det paralleller å trekke hva angår stemning og formidling. Apropos formidling og referanser; eksempelvis har fine «You’re Not My Baby Tonight» litt av Don McLean i seg. Samtidig finnes det noe Elvis Presley-esque over måten enkelte ballader blir formidlet. Også er det noe med denne balansen mellom det sårbare og det tidløse som gir skiva en ekstra interessant klang.

Tittelsporet fungerer naturlig nok som en døråpner til hele prosjektet. Flere linjer viser en slags kunstnerisk tilbakevending der ønsket er å lage musikk som før, og nå har protagonisten endelig fått erfaringen og motet som manglet tidligere. Store deler av albumet skal visstnok være skrevet i løpet av relativt kort tid etter at Tyler Ballgame flyttet fra Rhode Island til Los Angeles, midt i en livsendring og en sterk trang til å begynne på nytt. I denne buketten av snille låter, finnes også små filosofiske impulser som i «Got A New Car», der ego, identitet og forventninger behandles med letthet. I tillegg rommer låter som «Sing How I Feel» og «A Matter Of Taste» både sårbarhet og selvtillit.

Alt i alt er dette en jevn og god skive, men perlen må være «I Believe In Love». I sin sjanger, framstår den som meget solid sammensnekret, og utførelsen likeså. «For The First Time, Again» synes fri for debuters typiske behov for å bevise eller overforklare. Tyler Ballgame framstår som en tenorversjon av Richard Hawley med et underlig Jack Black-drag der albumet surfer elegant på melodier og vokalharmonier. Så er det lytterens oppgave å møte denne musikken uten bruksanvisning.

Foto: El Hardwick