Glemt gull

Vi skal nesten tretti år tilbake i tid, og det er fortsatt ganske rart å tenke på at skotske The Diggers bare etterlot seg ett album. «Mount Everest» er nemlig en indiepop-skive som fortjener vesentlig mer oppmerksomhet enn å forbli en ukjent skatt. Dette er ikke et debutalbum fullt av prøving og feiling, men en skive der låtene faktisk fant sin naturlige form relativt organisk. Så å si samtlige av låtene kunne vært singler med sine klare melodilinjer og gode refrenger. Dette vitner om et band som stolte fullt og helt på harmonier og god energi. Istedenfor å presse fram et og annet vilkårlig øyeblikk, lar The Diggers låtene arbeide seg gjennom hele albumet på en måte som burde gitt dem mer verdighet i pop-historien.

Rent musikalsk skriver «Mount Everest» seg inn i en pophistorisk linje som strekker seg fra 60-tallet med The Beatles og The Byrds via 70-tallets Badfinger og Big Star, og tilbake til Storbritannia igjen på 90-tallet. Da var det band som Super Furry Animals, The Boo Radleys, The Coral og Teenage Fanclub som førte noe av denne tradisjonen videre, og The Diggers høres strengt tatt ut som et naturlig neste ledd i denne kjeden. Forskjellen var timingen. Der ovennevnte band, sammen med britpopens fire store, Blur, Suede, Oasis og Pulp, ble oppfattet som strålende i sin samtid, druknet The Diggers i 90-tallshavet av indiepop-fenomener, og ble dessverre en parentes snarere enn et tilskudd mot slutten av dette tiåret.

Alle låtene på «Mount Everest» er gitardrevne med gode melodilinjer og trivelig vokal, og en rekke EP-er i forkant av utgivelsen fungerte i praksis som byggeklosser fordi flere av låtene derfra ble inkludert på den kommende langspilleren. «Peace Of Mind» og «Nobody’s Fool» kom i 1996, og «O.K. Alright» kom samme år som dette undervurdrte debutalbumet. Det er også verdt å nevne låter som «Circles», «Downbeat» og «Up Against It». Flere av låtene som endte på «Mount Everest» eksisterte altså i tidligere versjoner, men på albumet framstår de mer helhetlige og balanserte. Det er mye solskinn over åskammen og det kjennes som om bandet bare brukte de tidligere EP-utgivelsene som oppvarming før selve bestigningen. Dette er en skive med elegant flyt, så at den ble bandets eneste handler mest om kontekst.

Da «Mount Everest» kom i 1997, var bransjen og pressen opptatt av særegne personligheter i tillegg til låtskriverhåndverk. The Diggers tilbød ingen tydelig myte, ingen posering og heller ingen konflikter. De leverte bare gode låter. I samtiden var dette tydeligvis ikke nok, men i ettertid er det kanskje nettopp dette som gjør albumet så fint. For «Mount Everest» er som glemt gull og en gavepakke til alle som elsker drivende, melodiøs indiepop fra 90-tallet. Begynnelsen og slutten på The Diggers har mystisk nok også gjort at skiva ikke er å oppdrive på de vanligste strømmetjenestene. Det er rett nok flere band som kaller seg The Diggers, men ingen av disse er det som er gravd opp akkurat her. Er du blitt nysgjerrig nok nå, og synes fysisk format fortsatt er bra, anbefales det å gå på jakt i bruktbutikker. Vinylen er nok ikke så lett å finne, men en CD burde være innen rekkevidde. På YouTube finnes det dog en spilleliste. Bare nevner det, sånn for nostalgiens skyld.