Hverdagslig indierock

Engelske The Cribs er ute med sitt niende studioalbum siden oppstarten for 25 år siden, og det som umiddelbart kjennetegner «Selling A Vibe» er hvor tydelig poprock-fokuset er. Melodien er bærebjelken i hver låt, og det indierockete drivet fungerer med fin framdrift. Tempoet er lett, gitarene er funksjonelle, og rytmeseksjonen holder alt i jevn bevegelse uten å gjøre et nummer ut av seg selv. Bandet består av tvillingbrødrene Ryan og Gary på vokal, med henholdsvis bass og gitar i hånd, og lillebror Ross på trommer, og denne gangen har brødrene med etternavnet Jarman gitt sitt nye album en flyt som er ganske så tilgjengelig selv om låtkvaliteten avtar noe over tid.

Sammenliknet med brødretrioens tidligere utgivelser, som har inneholdt en alternativ rocke-miks med elementer fra både garage, punk, grunge, lo-fi og powerpop framstår den nyeste skiva altså som reinspikka poprock med et ganske klart definert britpop-uttrykk. De tidlige albumene levde av energi og friksjon, der melodiene ofte måtte presses fram gjennom rastløst snurr. Senere album åpnet opp for flere retninger, men de kunne også oppleves mer urolige i strukturen. «Selling A Vibe» er derimot rimelig pyntelig i stilen. Her er prioriteringene tydelige hele veien, og det er vokalen og harmoniene som bærer skiva.

Musikalsk peker albumet mot en britisk linje der pop og indierock går hånd i hånd. Det finnes en 60-tallsarv her, først og fremst i formen med sine korte, effektive låter, klare melodiske føringer og gitarer som ligger tett på vokalen. Samtidig er uttrykket moderne og jordnært uten stor grad av retro-fetisjisme. Eller, jo, litt så. 90-tallet slår inn, men de beveger seg fort inn på 2000-tallet likevel. Derfor gir det mening å plassere nåværende utgave av The Cribs i nærheten av The Wombats, The Coral, Blossoms, The Zutons og The Kooks enn i mer kantete eller ironiske indie-tradisjoner. Fellesnevneren er altså melodisk dybde kombinert med et uanstrengt driv.

Det starter veldig fint med «Dark Luck» etterfulgt av tittelsporet. Når «A Point Too Hard To Make» kommer får man en følelse av at dette begynner å bli helstøpt verk innen sjangeren. Optimismen forsterkes med den The Strokes-aktige låta «Never The Same». Gitarføringen er stram og repeterende, med god rollefordeling mellom instrumentene og et rytmisk fokus som holder låta i konstant framdrift. Tre fjerdedeler unnagjort, men så senker både tempo og kvalitet seg. Dette er for all del fortsatt hørbart, og «If Our Paths Never Crossed» hjelper bandet litt opp på hesten igjen, men derfra glir albumet over i en sfære som virker stadig mindre interessant. Det er egentlig ingenting av dette som kan karakteriseres som svakt, men The Cribs klarer heller ikke å opprettholde energien som de startet med.

Poprock og enkelte riff-varianter med The Strokes-referanser er dessverre ikke nok til å ta helt av, men alt i alt er dette en ganske OK skive å spille på en helt vanlig dag. Produksjonen, hovedsakelig signert Patrick Wimberly, holder uttrykket greit uten å gjøre det for glatt, så skiva låter absolutt fokusert. Tittelen «Selling A Vibe» framstår uansett mindre som et konsept og mer som en presis beskrivelse. Dette er et album som lever av stemning, tempo og relativt lettbeinte melodier, så om du vil ha noe som tidvis svinger brukbart, og aksepterer at låtene vil variere i engasjement etter hvert som tiden går, vil The Cribs’ siste album fungere fint i hverdagen.