Funker fint

Nå er de i gang igjen, allerede trekvart år etter forrige album. Siden gjennombruddet med «5» i 2019 har Sault operert i et tempo som nesten virker umenneskelig. Rundt regnet tretten album på få år, ofte sluppet uten forvarsel, noen ganger i flertall, alltid uten ansikter eller forklarende rammer. Det engelske kollektivet, drevet av produsent Inflo og forankret i stemmen til partneren Cleo Sol, har gjort anonymiteten til et prinsipp snarere enn et grep. Det finnes ingen frontfigur å henge meningene på, ingen biografi som skal tolkes, bare musikk som er ment å fungere for dem som trenger den og har lyst til å høre på den. I en tid der alt ellers krever kontekst, framstår Saults stillhet nesten radikal. Du ser dem antakelig ikke live, men du finner «Chapter 1» på vinyl og strømmetjenester. Da kan du fôres med en deilig blanding av funk, soul, jazz og gospel, eller neo-soul i elegante produksjoner. Det får kanskje holde i førsteomgang.

Ser man bakover i katalogen, har hvert album vært en forskyvning snarere enn et sprang. «Untitled (Black Is)» og «Untitled (Rise)» var direkte, historisk forankrede verk, dypt preget av 2020 og en verden i kollektiv krise. «Nine», «11» og «10» videreførte grooven og det helhetlige overblikket, mens «Air» og «Acts Of Faith» åpnet et mer funderende, nesten sakralt rom, der klang, stillhet og tro fikk like stor plass som rytme. «Chapter 1» har kokt uttrykket ned til det mest nødvendige. Albumet varer i 36 minutter og består av ti spor som ofte er bygget rundt én enkelt setning, gjentatt til den slutter å fungere som tekst og i stedet blir struktur. Repetisjonen er ikke latskap, men metode. Den minner om gospelens mantraer, funkens sirkulære bevegelse og hvordan artister som Marvin Gaye og D’Angelo brukte groove som et rom for ettertanke.

På «Chapter 1» blir linjer som «Love Does Not Equal Pain» eller «Don’t Worry About What You Can’t Control» til mentale holdepunkter, nesten som setninger du repeterer for å komme deg gjennom dagen. Produksjonen er varm og kontrollert, med Inflo i sentrum og diskrete bidrag fra de gamle sirkushestene Jimmy Jam og Terry Lewis, som tilfører en understrøm av 70- og 80-tallsfunk uten at uttrykket blir for nostalgisk. Med litt nær forhistorie er det da også vanskelig å høre «Chapter 1» uten å merke bakteppet av bruddet mellom Inflo og Little Simz. Uten å navngi eller forklare, kretser albumet rundt temaer som selvstendighet, grensesetting og behovet for beskyttelse. Her vil nok også Little Simz hevde noe liknende i motsatt retning.

Albumet er en chill reise som vanlig, men det er alltid denne finessen som gjør at man uansett blir dratt mot høyttaleren når Sault spilles. Cleo Sols vokal bærer denne spenningen med en sjelden balanse av sårbarhet og autoritet, og gjør selv de enkleste formuleringene ladete. At Sault allerede nå, etter et dusin utgivelser, velger å kalle denne skiva «Chapter 1», skyldes nok noe helt annet enn utgivelsestakt. Sjekk i Bibelen istedenfor. Alternativt kan kan man tolke tittelen som markering av at dette prosjektet aldri har handlet om avsluttete epoker, men snarere en subtil kanalisering av hyperproduktiviteten. Albumet framstår uansett som et konsentrat av alt Sault har vært til nå, både politisk, spirituelt, rytmisk og selvsagt musikkollektivt. Samtidig er det muligens et løfte om at dette bare er begynnelsen på neste kapittel.