Henslengt snert

Det er noe fint ved hvordan Dry Cleaning lar vennskapet være selve motoren i musikken, og på «Secret Love» høres det ganske godt. Dette er enkelt og greit et album som eksisterer i kraft av relasjonene som skapte det. Florence Shaw, Tom Dowse, Nick Buxton og Lewis Maynard beveger seg her med en selvsikkerhet som kun oppstår når et band vet hvem de er. Der debuten «New Long Leg» overrasket, og den herlige forgjengeren «Stumpwork» strakk formatet ut i flere retninger, samler «Secret Love» etterdønningene av post-punk-lyden. Resultatet er et album som føles mer instrumentalt gjennomtenkt og litt bedre produsert, men mest av alt gjenkjennelig med Shaws spoken word som spesialitet.

Dry Cleanings tekster begynner gjerne som notater, fragmenter av samtaler, annonser og hverdagslige observasjoner, og igjen er det elleve låter å fordøye. Skiva står stødig uten å låse seg helt fast i ovennevnte sjanger. Her finnes nemlig også innslag av tidlig no wave og jangle-pop, filtrert gjennom britisk tørrvittighet. Gitarene kan ha en slentrende autoritet i seg, være lett The Smiths-aktige, eller bevege seg over i tradisjonelle folkrock-vendinger, før de plutselig glir over i stonerrockens seige repetisjoner, eller at fingerspill forekommer. Vokalist Florence Shaw virker tidvis fortsatt å være den snåle lillesøstera til Sarah Cracknell fra Saint Etienne på partier der hun presist deklamerer underlige dikt snarere enn å synge.

Låtene på «Secret Love» tok form i London hvor alle bandmedlemmene skrev og responderte på hverandre i sanntid før demoene ble tatt med videre. Wilco-sjef Jeff Tweedys studio The Loft i Chicago ga plass til noen øyeblikk, mens Alan Duggan og Daniel Fox fra Gilla Band i Dublin eltet resten av materien. I Frankrike ble det hele sydd sammen av den walisiske artisten og produsenten Cate Le Bon, og det føles jo logisk siden hun har evnen til å forsterke identitet framfor å polere bort særpreg.

Albumet starter med «Hit My Head All Day» hvor den sedvanlige fortellerstemmen omkranses av et typisk post-punk-lydbilde. Enkelte steder får man til og med følelsen av at gamle Talk Talk er hentet inn som en slags emosjonell tyngde plassert mot Dry Cleanings rytmiske rariteter. Dette er selvsagt kun en retro-basert følelse. Tittelsporet har også en stilig egenart, spesielt gitarene, også Florence Shaws antydning til synging, da. En annen godbit er «Let Me Grow And You’ll See The Fruit». Denne bør bare høres der jangly gitarer leker i bakgrunnen. Noe av det samme kan sies om «The Cute Things», men der har gitarene mer folkrockete stil.

Tematisk er «Secret Love» et album om tillit, manipulering og sårbarhet, og om ønsket om å bli sett samtidig som man vil beskytte seg. Shaws tekster balanserer humor og mørke på en måte som minner om hvordan Talking Heads kunne gjøre paranoia dansbart. Selv om «Secret Love» er blitt et modent og muligens også et karrieredefinerende verk, bekrefter Dry Cleaning fortsatt at de er et slags merkverdig oksymoron. Bandet har rett og slett en henslengt snert som tøyser litt med sansene.