Stilig start

Det finnes debutalbum som låter som polerte forsøk, og så finnes det debutalbum som føles uslepne, men helstøpte likevel. «I Will Not Be Like That» tilhører den siste kategorien. Her høres norske Ea Othilde Heimdal Baklund ut som en låtskriver som faktisk har lyst til å skape en følelse som setter ordentlig avtrykk. Der de tidligere EP-ene «How I’d Like It to Fade» og Spellemann-nominerte «Mary, Aren’t You Tired?» beveget seg i et slags lavmælt indiepop-univers, tar dette albumet et rastløst steg ut i det alternative rockelandskapet. Lydbildet er i så måte en miks av shoegaze, dream pop, post-rock, grunge og indierock.

Musikalsk åpner 21-åringen fra Bekkelaget i Oslo opp både volum og horisont. Gitarene får lov til å dure og melodiene bæres fram av en svevende vokal, men likevel med en stødig besluttsomhet. Både vokalt og arrangementsmessig er det er fristende å trekke paralleller til Throwing Muses´ Kristin Hershs og PJ Harveys evner til å kombinere rå nerve med kontroll og til post-rockens viderverdigheter der blant annet Radiohead har ligget og vaket i flere tiår. Hør eksempelvis på «I’m Not A Writer», «It Drives You Mad» og «A Look Of Surprise», så merker du antakelig enkelte inspirasjonskilder. Sistnevnte låt har kanskje litt av The Smile (hei, Radiohead) og Pixies i seg også.

På dette albumet eksisterer eleganse og uro side om side uten å nøytralisere hverandre. Samtidig ligger det et tydelig 90-tallsslør her. Dette er ikke nostalgikopi selv om referansene kan virke åpenbare. Det er bare noe med måten låtene er snekret sammen, for helt ærlig er det en stund siden Norge har hostet opp noe liknende. Apropos innflytelse; låta «You Love The Thrill» skal visstnok være skrevet som en Elliott Smith-hyllest, og det kan man egentlig høre ganske godt. Tittelsporet er en solid single som viser at Ea Othilde mener alvor, og hun klarer i stor grad å opprettholde drivet gjennom hele skiva selv om ikke alle låtene inneholder grunge-elementer. Med såpass mye kvalitet, er det uansett verdt å dykke litt ekstra ned i «Will I Be Hearing From You?» som starter med lett country-visping som lekent drar over i en slags hybrid av Dylan Le Blanc og Sufjan Stevens.

Avslutningen «You’re On The Loose» er som en lett frenetisk Slowdive-låt som vil fungere perfekt som avslutningsnummer når publikum skal fjerne seg gjennom de siste tonene. Albumtittelen «I Will Not Be Like That» fungerer som en åpen setning snarere enn et slagord, og sammenliknet med de foregående utgivelsene framstår dette albumet som en utvidelse av det opprinnelige uttrykket. Essensen ligger i spennet mellom kontroll og risiko, mellom det uttalte og det uavklarte. «I Will Not Be Like That» er ikke bare et sterkt debutalbum, men også et klart signal om at Ea Othilde er en artist som allerede har begynt å bevege seg videre, mens hun fortsatt står midt i øyeblikket.