Hayley Williams – «Ego Death At A Bachelorette Party»
(Post Atlantic, 2025)
Paramores frontfigur står støtt i sitt solosentrum.
Det er noe befriende ved «Hayley Williams’ siste soloalbum «Ego Death At A Bachelorette Party», for med hele tjue låter, er det som om hun har valgt å okkupere store deler av rommet uten å tenke på at hun kan risikere å male seg opp i et hjørne. Hun har kommet et stykke siden tenårene som frontfigur i Paramore selv om det faktisk ikke er så lenge siden den voksne delen av henne også frontet dem. Som soloartist har hun uansett stadig større kontroll over eget uttrykk. Og akkurat her kjennes det som forestillingen om egoets sammenbrudd i en sosial setting der alt forventes å være lett, lystig og feirende, faktisk feires. Det er i denne spenningen albumet lever; i glippen mellom det ytre ritualet og det indre kaoset.
«Ego Death At A Bachelorette Party» åpner et landskap der flere stemninger får sameksistere. Her glir alternativ pop over i indierock, drømmende synther uten at det noen gang føles overdrevent kalkulert. Produksjonen er relativt luftig, men dette er en rimelig lang musikalsk reise som krever at man har litt tålmodighet. Ikke fordi låtene ikke er tilgjengelige. Tvert om. De er ganske fine å følge, men for noen vil nok over en times avspilling virke i overkant lenge om man ikke får servert noen ordentlige topper. For andre vil denne skiva derimot oppleves som en jevn strøm av behagelig melodiføring. Gitt nylige omtaler av både Wolf Alice og Lily Allen, er det nesten litt for lett å trekke linjer til dem. Når det er sagt; kompromissløs ærlighet er ingen uting.
En av albumets mest talende kvaliteter ligger i hvordan det ble til og delt. I stedet for en standard lansering lot Williams materialet sive ut i forskjellige former via egne kanaler, uten påtvunget rekkefølge eller ferdigstyrt narrativ. Det speiler muligens både tematikken og holdningen bak prosjektet som for eksempel å gi slipp på kontroll over hvordan musikken skal tolkes. Dette er også et stille, men ganske tydelig brudd med den tradisjonelle industrilogikken hun har vært en del av siden hun var tenåring. Gjennom særlig ulike versjoner av singelen «Glum», som offisielt kom ti dager før albumslippet, pirret hun fansen litt ekstra. I tillegg lekte låta «Kill Me» med nysgjerrigheten i markedet. Den andre offisielle singelen «Parachute» kom ut parallelt med selve skiva, men det er mange låter som heller burde vært valgt når man først er på pop-kjøret; som eksempelvis de to siste låtene «Good Ol’ Days» og «Showbiz».
Det er ingen tvil om at Hayley Williams’ tredje soloalbum er et melodiøst og sammensatt kapittel, men sammenliknet med Paramores siste album «This Is Why», når likevel ikke «Ego Death At A Bachelorette Party» helt opp til bandets utgivelse fra 2023. Albumet føles ikke som en konklusjon, men kanskje som et sted der tidligere erfaringer, musikalske referanser og personlige erkjennelser flyter sammen uten å presses inn i en ryddig form. Uansett om du har tid eller ikke; «Ego Death At A Bachelorette Party» er en skive som kommer til å vokse på deg, om du ikke går i oppløsning før den er ferdig, da.
