Subtilt sinne

Når Lily Allen dukker opp igjen i 2025 med albumet «West End Girl», er det med roligere innfallsvinkel enn den lekne og småfrekke jenta vi møtte for 15–20 år siden, men hun er satirisk, og tidvis ordentlig presis. De tidligste singlene «Smile», «LDN», «Not Fair» og «Fuck You» gjorde henne til både hitmaker og samtidskommentator, og var hun popens svar på en spiss penn i margen. Hun var kjapp i replikken, melodisk, lattervekkende og ubehagelig treffsikker på samme tid. Hennes femte studioalbum, «West End Girl», er åpenbart skrevet av samme person, men nå basert på et liv med en helt annen erfaring.

Tittelen er mer bokstavelig enn den først kan virke. Lily Allen er født i Hammersmith i Vest-London og har de senere årene sågar beveget seg inn i West Ends teaterverden, både fysisk og kunstnerisk. Hun er ikke bare en observatør lenger, hun er en del av det urbane maskineriet hvor blant annet ektemannen avsløres som en rundbrenner med de konsekvensene det medfører. «Pussy Palace» beskriver vel det meste om hvordan det til de grader er mulig å bli lurt. Der Pet Shop Boys en gang brukte West End som symbol for klasse og avstand, gjør Allen det til et speil. Entall betyr alt. Skiva er med andre ord ikke en kommentar om London, men om én kvinne i London, midt i rampelyset, midt i voksenlivet, midt i konsekvensene av å ha levd offentlig så lenge at ironien ikke lenger er tilstrekkelig vern. Om hun er en «Nonmonogamummy» finner man ut om man følger med på denne reisen, for selv om melodiene viktige, er tekstene essensielle.

Produksjonen på «West End Girl» er stram og moderne, og Allen svitsjer mellom ulike sub-sjangere. Hun starter med tittelsporet som er slik man forventer en moden Lily Allen skal låte. Vokalen og harmoniene fungerer som en elegant miks som innleder historien med et samlivsbrudd. Låta avsluttes med en telefonsamtale som vitner om starten på på nettopp dette. Dette er kontrollert intimitet med nedtonet musikk i bakgrunnen. Når «Ruminating» følger på med sine drum & bass og trap-rytmer, bruker hun voicebox på stemmen når hun drar fortellingen videre. Det funker fordi Lily Allen er den hun er, og jo mer man hører, jo mer blir man dratt inn i hele historien hvor Madeline er «den andre kvinnen» som en av hennes manns mange eskapader. Tekstene styrer tempoet. Der «Alright, Still» og «It’s Not Me, It’s You» ofte brukte melodisk overskudd til å balansere ironien, er dette et album som fortsatt er skarpt, men på samme tid mye mer sårbart.

Med utgangspunkt i forgjengeren «No Shame», som egentlig startet dette ballet, føles «West End Girl» som et oppfølgeralbum skrevet med mer distanse. Samtidig åpner Lily Allen opp om hele den private sfæren fra før 2018. Skilsmisse, maktforhold, selvbilde og sårbarhet er til stede uten å bli forklart i hjel. Allen har sluttet å selge poengene sine, og det er nettopp derfor de sitter. Sett i lys av de gamle hitene blir kontrasten slående. Der hun før pakket kritikk inn i livlige melodier, lar hun nå personlige betraktninger gjøre jobben; både eksplisitt og mellom linjene. «West End Girl» er ikke et comeback i klassisk forstand, men et konsentrert, modent og selvbevisst verk fra en artist som vet hvor hun kommer fra, og som igjen skriver helt på egne premisser.