Rastløs indierock

Juliana Hatfield lager låter som om de er korte glimt av erkjennelse før de forsvinner igjen, og «Lightning Might Strike» speiler en periode der Hatfield var preget av politisk slitasje, selvransakelse og en slags nøktern klarhet som bare kommer med erfaring. Albumet inneholder Hatfields sedvanlige gitar-hooks og samme indierock- og noise pop-lyd som for over tretti år tilbake der hun vekslet mellom egen solokarriere og som medlem av The Lemonheads. Helt siden solodebuten «Hey Babe» i 1992, og ytterligere studiodebut året etter med hennes andre sideprosjekt, Juliana Hatfield Three og det kommersielle gjennombruddet «Become What You Are», har hun sluppet rundt tjue skiver til. Ser man bort fra albumer hvor konseptet er å covre artister som Olivia Newton-John, The Police og ELO, har hun vekselvis gitt ut eget materiale som enten bare seg selv eller under Three-varianten.

Utgivelsen på American Laundromat Records understreker hennes mangeårige uavhengige linje, der låtskriveren alltid står i sentrum, fri for samtidens produksjonstrender. Musikalsk befinner «Lightning Might Strike» seg i skjæringspunktet mellom indierock og alternative pop, med tydelige røtter i 90-tallets amerikanske college rock, men filtrert gjennom et mer voksent uttrykk. Gitarene er ofte enkle og litt kantete, melodiene umiddelbare, og vokalen bærer fortsatt den karakteristiske blandingen av sårbarhet og stahet som har fulgt Hatfield helt siden gjennombruddet. Hun er nok ikke den råeste vokalisten, men hun synger ganske godt likevel. «My House Is Not My Dream House» og «Ashes» representerer hvor hun befinner seg for øyeblikket, og deler av vokalen har fortsatt den særegne klangen man fant sjarmerende allerede tidlig på 90-tallet. Singlene fra albumet er ganske variable, og noen av dem merkelige valg med tanke på formatet. «Fall Apart» høres ut som Neko Case, noe som er fint, «Scratchers» er som en ganske kjedelig rett-fram-rockelåt fra 1995 og «Popsicle» er, om mulig, enda mindre interessant.

Med tanke på referanser, er det lett å trekke linjer til The Lemonheads, ikke bare som et biografisk faktum, men sågar som et musikalsk ekko. Spesielt fordi det ikke er så lenge siden The Lemonheads, anført av Evan Dando, også ga ut albumet «Love Chant». Juliana Hatfields tid i bandet tidlig på 90-tallet er fremdeles greit forankret i uttrykket hennes, og på «Lightning Might Strike» merkes arven i den tilsynelatende uanstrengte måten hun kombinerer passe tilgjengelig rock med en underliggende rastløshet. Akkurat som på Lemonheads-klassikere fra «It’s A Shame About Ray»-perioden er det en følelse av at låtene kunne vært skrevet på en ettermiddag, men at disse har et større emosjonelt register enn først antatt. Forskjellen ligger i perspektivet. For der The Lemonheads ofte pakket tvil og melankoli inn i solbleket slacker-pop, møter Hatfield her de samme følelsene mindre ironisk, og med et voksent blikk.

Ser man «Lightning Might Strike» i sammenheng med Juliana Hatfields diskografi, framstår skiva som en naturlig videreføring av en lang bevegelse mot større åpenhet. Etter gjennombruddet i 1993, har hun gradvis strippet bort lag av produksjon på flere av soloskivene. «Lightning Might Strike» destillerer denne utviklingen ytterligere. Som låtskriver er det forholdsvis enkelt å dra paralleller til Liz Phair og Aimee Mann, selv om særlig sistnevnte har mer melodiøs tilnærming. Hatfield har dog sin egenart. Låtene står nesten igjen nakne. Derfor treffer de muligens også litt ekstra, som for eksempel «All I’ve Got». Og at rastløshet ikke forsvinner med alderen, er tydelig. Den endrer bare form, og i Juliana Hatfields verden kan slikt formidles som ærlig poprock.