Tidløst og treffsikkert

Det er noe nesten stillferdig selvsikkert ved Egersund-bandet I Was A King etter to tiår som etablerte indie-smartinger. Frode Strømstads prosjekt har helt siden starten vært bygget rundt melodier som bærer seg selv. Hans arsenal av fengende gitarbaserte poprock-låter befinner seg et sted mellom britisk indiepop og amerikansk power pop, og særlig med Anne Lise Frøkedal på laget, har de utarbeidet et strålende uttrykk som er helt på høyde med internasjonale og historisk anerkjente artister. Det er egentlig bare å ta tak i katalogen deres og starte lyttingen. Gjør det gjerne baklengs. Start derfor med årets skive «Until The End» som samler trådene seg på en måte som føles naturlig, og som samtidig godt illustrerer reisen fram til akkurat nå.

Albumet ble spilt inn i Yawn Studios i West Kirby i England, med tidligere The Coral-gitarist Bill Ryder-Jones bak spakene, men også litt i Frøkedals eget musikksverksted, Fugleben Studio, i Oslo. Produksjonen er varm og romslig, gitarene ligger tett, og arrangementene har en ro som vitner om trygghet. Musikalsk beveger «Until The End» seg i et landskap der americana, jangle pop, indiepop og folk glir sømløst over i hverandre. Som vanlig er det klare paralleller til The Byrds, Teenage Fanclub og Big Star, og muligens også den melodiske melankolien man forbinder med The Zombies. Her er det bare å lytte i vei om man liker ovennevnte referanser, men vi kan jo trekke fram «Dust Bunnies» som en oppsummerende låt for hvordan lydbildet til våre norske venner er når de koser seg gjennom et nordisk poprock-landskap. Legg til singelen «November» også, så skjønner man sikkert tegninga.

Gjennom tidligere album, som blant annet den selvtitulerte godbiten fra 2009, kanonalbumet «You Love It Here», og forgjengeren «Follow Me Home», har I Was A King utforsket ulike nyanser av bandets uttrykk. Med «Until The End» framstår det som enda mer samlet og helhetlig. Her er færre omveier og mindre behov for å variere bare for variasjonens skyld. Istedenfor høres I Was A King ut som et band som vet nøyaktig hvilke grep som tjener låtene best. Det aller beste er at uansett om stemningene varierer mellom harmoni og melankoli, er det like treffsikkert. Når folk-innslaget «The Birthday Song» kommer, virker det som bandet har vært i skapet til The Waterboys og fisket fram fiolinen til «Fisherman’s Blues», men det er egentlig bare hyggelig.

Tittelen «Until The End» er forhåpentligvis ikke et frampek mot avvikling, men heller et uttrykk for utholdenhet og lojalitet til musikken. Som en slags jubileumsutgivelse føles dette albumet mindre som en oppsummering og mer som et stille løfte om kontinuitet. I Was A King er ikke et band som jager tidsånden. De har stort sett valgt å skrive låter som tåler tidens tann, godt hjulpet av strømninger som var dominerende for 50-60 år siden ispedd en dose 90-tallsinspirasjon. Med «Until The End» leverer bandet en fin skive som viser at gode melodier og gjennomtenkt håndverk er mer enn nok.