Mykt og klangfullt

Engelske Wolf Alice er tilbake etter fire år, og nå høres de ut som et band som har gått langt nok til å forstå at retning slår tempo, og at klarhet ikke oppstår ved å forenkle, men ved å velge. Dette er lyden av et band som har kommet ut av underskogen, der alle impulser tidligere fikk like mye plass. Her står Wolf Alice plutselig i et rimelig poppa landskap hvor melodiene får puste på en ganske annen måte. Forrige skive, «Blue Weekend», var glitrende drømmepop, men også ganske så voluminøs sammenliknet med årets utgivelse. Like fullt står ikke «The Clearing» særlig tilbake for forgjengeren. Den er bare annerledes med sin myke poprock-aktige tilnærming.

Kanskje er det et uunngåelig steg av modenhet, for der debuten «My Love Is Cool» bar preg av ungdommelig rastløshet og sjangerlek med shoegaze og dream pop, «Visions Of A Life» med noise pop-overskudd, og «Blue Weekend» med svevende gazing, går «The Clearing» i pop-retningen. Der forgjengeren var et indre drama med gardinene trukket for, trekker dette albumet dem til side. Produksjonen er renere, og Ellie Rowsells stemme står tydelig i sentrum. Gitarene er ikke så dominerende som før, og sannsynligvis er det for å la vokalen bære låtene i større grad, tidvis omkranset av både akustiske elementer og strykerarrangementer.

Musikalsk lener Wolf Alice seg her tydeligere mot klassisk låtskriving. Det finnes spor av 70-talls soft rock, piano-drevne strukturer og varme gitarharmonier, uten at det tipper over i retro-fetisjisme. Assosiasjonene sitter mer i holdningen enn i detaljene. Eksempelvis har «Safe In The World» litt av Fleetwood Macs 1977-selvsikkerhet. Et snev av Joni Mitchells evne til å gjøre det hverdagslige ladet kan merkes på «Midnight Song», med innslag av All About Eve i lydbildet. Men man kan også dra samtidige referanser. Pene «Just Two Girls» er som en Tennis-låt, mens «Bloom Baby Bloom» har både litt av Blondie og Florence + The Machine i seg. På «White Horses» deler Ellie Rowsell vokalen med trommeslager Joel Amey. Her høres Rowsell for øvrig ut som Lisa Gerrard fra Dead Can Dance. Både innledningen «Thorns» og avslutningen «The Sofa» er strålende låter som trekker ulike retninger, men begge er passe lavmælte og intime.

Hele albumet er svært balansert og melodiøst, og det er nettopp dette som gjør «The Clearing» overbevisende. Albumet prøver ikke å toppe «Blue Weekend», og det trenger det heller ikke. Det er lettere i uttrykket, men likevel meningsbærende. Wolf Alice høres ut som et band som koser seg, for dette albumet kjennes som et resultat av å ha et solid fundament. Derfor fungerer det meste veldig bra. «The Clearing» har ikke nødvendigvis et klimaks, men det er gjennomgående stabilt og kan garantert snurre og gå i ethvert hjem uten at noen klikker. Antakelig vil familiemedlemmer, uavhengig av alder, heller gå og nynne på flere av låtene.