Gospel groove

Noen album åpner døra forsiktig, andre kommer brasende inn. «Can’t Lose My (Soul)» står klar idet man ankommer, som et retro-rom fylt av stemmer, rytme og varme før man rekker å orientere seg. Det amerikanske familieprosjektet Annie & The Caldwells styres av mor Annie ledsaget av ektemannen gjennom femti år, Willie Joe Caldwell Sr. på gitar, med døtre og guddatter på kor samt sønner på bass og trommer. De kommer fra West Point i staten Mississippi. Dette er åpenbart et sted hvor gospel ikke bare er en sjanger, men en del av hverdagen, og det det merkes godt. Albumet ble spilt inn på familiens hjemsted, eller nærmere bestemt i lokalet The Message Center, som fungerer like mye som menighetssal som studio, og som bærer med seg følelsen av at musikalsk kontinuitet har pågått lenge før noen trykket på opptaksknappen for nettopp denne utgivelsen.

Det musikalske uttrykket beveger seg sømløst mellom gospel, soul og funk, med trommer og bass som legger et seigt, nesten hypnotisk fundament, mens vokalene bygger seg opp i lag av call-and-response slik musikk gjør når den først og fremst er ment å deles. Det er lett å høre slektskapet til The Staple Singers (du husker kanskje det nylig utgitte albumet til Mavis Staples?), den spirituelle nerven i James Browns mest løsslupne øyeblikk, eller den kollektive energien i Sly & The Family Stone, men Annie & The Caldwells låter aldri som et direkte ekko av dette selv inspirasjonen helt klart er til stede. Dette er et språk som snakkes flytende i kirkerom, familier og lokalsamfunn i Mississippi, og ikke utelukkende formet av påtvunget sjangerbevissthet.

Tittelen «Can’t Lose My (Soul)» fungerer mindre som et konsept enn som et livsprinsipp. Konseptet er bygget rundt familie og ideen om musikk som forankring snarere enn flukt. I flere tiår var dette et lokalt prosjekt, kjent i West Point og omegn, brukt i gudstjenester og samlinger heller enn på scener med internasjonalt publikum. Nettopp derfor får budskapet ekstra tyngde når det strekker seg utenfor nærområdet. Og sjela er ikke tilfeldig, men en iboende del man helst holder fast ved. På 35 minutter formidles seks lange spor med blåsere, kraftig vokal og gospel-messende soul-funk med tidvis innslag av disco-partier. Er man seremonimester her, er det bare å ha stamina, for her er repetisjon ikke bare et virkemiddel, men en nødvendighet.

På skive låter «Can’t Lose My (Soul)» naturlig nok mer strømlinjeformet enn på konsert, men det låter energisk og drivende med 70-tallets soul-funk som en tydelig driver. Det er egentlig ikke nødvendig å forklare ytterligere. Bare lytt på albumet og la produksjonen framheve den levende lyden denne familien formidler. Uten å ha vært der selv, kan man likevel føle en viss vibrasjon fra veggene til The Message Center. «Can’t Lose My (Soul)» er et album som bør minne oss på hvor kraftfull musikk kan være når den får vokse der den kommer fra og når røttene bæres videre med stolthet.