Frank Zappa – «Uncle Remus»
(DiscReet Records, 1974)
Midt i Frank Zappas ofte sarkastiske og musikalsk akrobatiske univers ligger «Uncle Remus» som en låt til ettertanke. Her skrur Zappa ned ironien og lar alvor og empati få taleplass. Låta gir stemme til en svart arbeider fanget i et USA der løftene om framgang fortsatt føles fjerne. Det er sosialrealisme uten masker, levert med en ro som gjør budskapet desto mer virkningsfullt.
Musikalsk glir «Uncle Remus» inn i et landskap av soul, R&B og jazz, med Fender Rhodes i front og en avslappet, nesten flytende groove. Zappa holder gitaren i bakgrunnen, som om han bevisst ikke vil forstyrre låtas emosjonelle balanse. Her er det lett å trekke linjer til den samfunnsbevisste soulen til Curtis Mayfield eller den varme, urbane viben hos Marvin Gaye, samtidig som vokalen til keyboardist George Duke gir låta et uttrykk som også peker lett mot jazzfusion-miljøet han selv var en del av.
Albumet «Apostrophe (’)» ble til i en fase der Frank Zappa ønsket å samle trådene etter de mer komplekse prosjektene tidlig på 70-tallet, og lage en skive som var mer direkte uten å miste særpreget. Resultatet ble hans kommersielle gjennombrudd, men også et album der kontrastene er tydelige. Det er humor, gitarrock og absurde øyeblikk side om side med noe så jordnært som «Uncle Remus». I ettertid framstår låta som en påminnelse om at Frank Zappa, bak all provokasjon og teknisk briljans, også var en skarp observatør av samfunnet rundt seg, og at han, når han ville, kunne si mer med stillhet og varme enn med de mest spissformulerte satirene.