Amy Winehouse – «He Can Only HoldHer»
(Island Records, 2006)
Når Amy Winehouse synger «He Can Only Hold Her», høres det ut som ettertenksomhet der innrømmelsen har inntruffet lenge før stemmen former ordene. Låta ligger litt i skyggen av de mest ikoniske sporene fra gjennombruddsalbumet «Back To Black», men den fungerer som et avslørende moment i albumets emosjonelle landskap. Her handler det om erkjennelsen av at kjærlighet er vanskelig å gi slipp på til tross for at livet har gått videre i handling, men altså ikke i følelser. Den nye kjæresten kan «ha henne», men bare innen fysisk rekkevidde, for mentalt er hun et annet sted. I fortiden. Dette er Winehouse på sitt mest direkte, uten sentimental beskyttelse.
Musikalsk beveger låta seg noe bort fra den tunge soul-arven og inn i et rastløst territorium av ska, rocksteady og tidlig reggae. Rytmene og blåserne gir fin framdrift, og arrangementet føles gjort urolig med vilje. Det er relativt lett å trekke linjer til jamaicansk 60-tall, britisk mod-kultur og sågar litt girl group-estetikk, men også til senere artister som kombinerer retro-former med moderne, personlig nerve. Innspillingen fant sted i London, og «He Can Only Hold Her» ble skrevet raskt, med et bevisst ønske om å la teksten stå helt i front. Resultatet er en låt som virker mer erfart enn konstruert, og det er nesten som om Amy Winehouse egentlig ikke ville pusse bort smerten.
I ettertid har også myten om The 27 Club lagt et uunngåelig slør over denne musikken. Lenge før Winehouse trådte inn på scenen hadde den myteomspunne blues-legenden Robert Johnson, Rolling Stones-gitarist Brian Jones, Jimi Hendrix, Janis Joplin og The Doors´ Jim Morrison allerede befestet forestillingen om det unge geniet som brenner for raskt, før Kurt Cobain senere ble 90-tallets mest smertefulle påminnelse om det samme. Winehouse føyer seg inn i rekken av musikere som kun ble 27 år gamle, men hun romantiserte aldri sitt eget forfall. Hun snarere dokumenterte det mens det pågikk gjennom musikken. Kanskje er det derfor «He Can Only Hold Her» kjennes som et klarsynt øyeblikk av en låt der rytmen vil videre, stemmen holder igjen, og sannheten allerede har lagt seg som et stille faktum.