The Velvet Underground – «Sweet Jane»
(Atlantic Records, 1970)
I 1973 slapp amerikanske The Velvet Underground singelen «Sweet Jane», tre år etter den opprinnelige versjonen på albumet «Loaded». Etter å ha operert som et band i skyggene av New Yorks undergrunn, leverte de plutselig kanskje sin mest tilgjengelige låt. Skrevet av Lou Reed, bygger låta på en klassisk, nesten nonchalant rock’n’roll-groove, men like fullt med Reeds karakteristiske observasjon av hverdagsøyeblikk, kjærlighet og urban poesi som basis. Musikalsk balanserer «Sweet Jane» mellom rhythm & blues, ganske så rett-fram gitarrock og det som i ettertid gjerne omtales som proto-punk, men med mindre støy og eksperimentelle elementer.
Innspillingen fant sted i Atlantic Studios i New York, og albumet «Loaded» ble laget som en slags føring fra plateselskapet om at dette måtte være en skive med låter som kunne fungere på radio. For å få den inn som den typiske «3-minutteren» som definerte radiolytterformatet, ble den svevende introen og avslutningen på «Sweet Jane» fjernet fra originalversjonen for å gjøre sangen mer radiovennlig. I senere tid ble dette reversert på re-utgivelser og liveopptak. Ironisk nok ble låta likevel ingen stor hit i sin samtid. Den ble riktignok høyt verdsatt i musikkmiljøene, men gjorde lite av seg på listene da den kom ut, og selve albumet, «Loaded», solgte beskjedent sammenliknet med sitt senere renommé.
Først mange år senere fikk «Sweet Jane» en reell kommersiell opptur, særlig etter den lavmælte og drømmende coverversjonen til Cowboy Junkies på «The Trinity Session» i 1988, som førte låta inn i en ny generasjon og ga den nytt liv på listene. Likevel er det originalen som står igjen som den definitive versjonen med Lou Reeds avslappede vokal, det drivende gitarriffet og følelsen av New York-asfalt under skoene gir låta en autoritet ingen tolkning helt matcher. Sett i sammenheng med albumene «The Velvet Underground & Nico», «White Light/White Heat» og det silvtitulerte tredjealbumet fra 1969, framstår «Sweet Jane» som både et klimaks og et vendepunkt. At bandnavnet i sin tid ble hentet fra en obskur bok om seksuelle subkulturer, understreker bare kontrasten. Her var et band med de mørkeste røttene som endte opp med å skrive en av rockehistoriens mest varige og ansette, men undervurderte låter.