Ultravox – «Lament»
(Chrysalis Records, 1984)
Ultravox var allerede et etablert navn i den britiske synth– og new wave-bevegelsen da de slapp «Lament», både som single og album i 1984. Konstellasjonen som ti år tidligere kalte seg Tiger Lily byttet bandnavnet til Ultravox! et par år senere, og debuterte i 1977 med et selvtitulert album. Da var John Foxx vokalist. Fra 1979 overtok Midge Ure mikrofonen, og med ham som frontfigur fikk bandet, gjennombruddet med «Vienna» i 1980. Et fornyet Ultravox hadde utviklet en særegen balanse mellom elektronisk presisjon og emosjon, og «Lament» framstår som et ganske ettertenksomt øyeblikk. Låta har en nerve som peker like mye mot post-punkens etterklang som mot den rene synthen Ultravox også kunne være.
«Lament», som er bandets sjuende studioalbum, er en paradoksal kombinasjon av nærhet og distanse. Tittelåta speiler også dette der den bygges opp rundt mørke synth-flater, programmerte rytmer og Midge Ures karakteristiske vokal. Låta ble til i en tid preget av politisk uro, som kald krig, og stadig nærværende TV-bilder fra internasjonale konflikter. Tittelen symboliserer eksistensialistisk sorg; ikke direkte rettet mot én hendelse, men mot en generell tilstand. Denne tyngden plasserer låta et musikalsk sted mellom tidligere arbeid av for eksempel David Bowies Berlin-periode og den mer kontrollerte melankolien man finner hos David Sylvian og bandet Japan.
Bandnavnet Ultravox, altså opprinnelig skrevet med utropstegn, ble valgt på midten av 70-tallet, visstnok grunnet sin futuristiske klang, inspirert av datidens kunstnermiljøer og elektroniske musikkscene. Bandets utvikling og musikalske reise har vært fascinerende, og i diskografien står skiva «Lament» som et modent kapittel etter «Vienna», «Rage In Eden» og «Quartet», før Ultravox sitt momentum skulle avta mot slutten av tiåret. Sett i ettertid framstår «Lament» som et slags punktum for Ultravox’ mest sammenhengende periode, og låta som en nedtonet markør fra den gang bandet lot melankolien få siste ord.