The Stone Roses – «Love Spreads»
(Silvertone Records, 1994)
Da The Stone Roses i 1994 lot «Love Spreads» åpne «Second Coming», var det som å trekke en tjukk, mørk strek under alt bandet hadde vært kjent for fram til da. Den selvtitulerte debutklassikeren fra 1989 hadde vært et knutepunkt mellom jangle-pop, northern soul, neo-psychedelia og house-eufori som nærmest danset seg inn i britisk musikkhistorie. «Love Spreads» gjør det motsatte. Den senker tempoet og lar John Squires seige slide-gitar dominere bildet. Innspilt hovedsakelig i Rockfield Studios i Wales, bærer låta tydelig preg av et band som har stått på utsiden og sett verden gå videre. Dette var ikke et forsøk på å gjenopplive Madchester, men en villet kursendring, der bluesrockens tyngde og psykedeliske repetisjon erstatter debutenes luftige letthet.
«Love Spreads» er som en langsom innvielse. Riffet fungerer mer som et mantra enn som en standardkomponent i en konvensjonell låtstruktur og gir musikken i så måte en hypnotisk kvalitet som står i skarp kontrast til den dansbare drivkraften på eksempelvis fete, funky «Fools Gold». Nylig avdøde bassist Mani og trommis Reni (jepp, han med bøttehatten) legger et repeterende fundament som peker like mye mot funkens seige groove som mot klassisk rock, mens Ian Browns vokal låter mer messende og nesten forkynnende. Midt oppi dette dukker linjen «the messiah is my sister» opp, ofte tolket som provokasjon, men som ifølge Squire er ment som det motsatte. Dette er en hyllest til det menneskelige, og hvorfor ikke en kvinne?
Albumet «Second Coming» er mørkt og ladet, og forventningene om en ny åpenbaring hang tungt over bandets comeback, men i stedet for å speile debutens glitrende overflate valgte The Stone Roses å vende seg bakover i historien og innover i seg selv. Der albumet «The Stone Roses» fra 1989 bandt sammen The Byrds’ klirrende gitarer og 60-tallspsykedelia, var 1994-albumet tettere, mer riff-basert og tydelig inspirert av 70-tallets bluesrock. «Love Spreads» står uansett igjen som nøkkelen til å forstå denne forvandlingen. Den er for tung til å være britpop, for seig til å være dansemusikk, men nettopp derfor har den eldes med verdighet. Manchester-bandet kunne aldri bli en nostalgisk kopi av seg selv, og endte opp med kun to studioalbumer i karrieren. I ettertid har de gjort flere turneer, og nå, kanskje særlig etter Gary «Mani» Mounfields død, sprer de igjen musikalsk kjærlighet.