Queensrÿche – «Silent Lucidity»
(EMI America, 1990)
Det finnes øyeblikk der metal-band våger å senke tempoet så drastisk at selve stillheten blir bærende. «Silent Lucidity» er et slikt øyeblikk. Da Queensrÿche slapp låta som en sentral del av albumet «Empire», hadde amerikanerne allerede bevist sitt intellektuelle overskudd med albumet «Operation: Mindcrime». Nå valgte de å gå en helt annen vei, og resultatet ble en låt som kan plasseres i et landskap som minner om Planet P Projects «Pink World», men det er nok aller mest nærliggende å trekke paralleller til Pink Floyds «Comfortably Numb» fra legendariske «The Wall».
Musikalsk er «Silent Lucidity» bygget som et drømmelandskap med akustiske gitarer, luftige synther og et orkestralt arrangement som gir låta et filmatisk preg. Sånn sett peker den mye mer mot klassisk musikk og soundtracks enn mot metal. Produksjonen til Peter Collins er krystallklar uten å bli glatt, og lar Geoff Tates stemme gli mellom det intime og det monumentale med en kontroll som få vokalister i sjangeren kunne matche på den tiden.
Albumet «Empire» representerer et tydelig veiskille for Queensrÿche, og «Silent Lucidity» fungerer som albumets stille sentrum, et øyeblikk av refleksjon midt i et ellers mer riff- og groove-orientert landskap. Veien hit gikk via «The Warning» og «Rage For Order», der bandet gradvis perfeksjonerte balansen mellom teknisk presisjon og melodisk teft. «Silent Lucidity» står igjen som et bevis på at Queensrÿche kunne operere i rommet mellom det håndfaste og det drømmeaktige. Denne låta roper ikke nødvendigvis etter oppmerksomhet, men den er blitt stående som en undervurdert klassiker, selv 35 år etter at den ble utgitt.