Juleluke F (6/12-25)

Det er som å bli kastet inn i en film før du helt rekker å finne popcornet. «Race For The Prize» åpner «The Soft Bulletin» med en eksplosjon av trommer og skyhøye synther, mens Wayne Coynes sære vokal dirrer av sårbarhet og storslått håp. To forskere som kjemper for menneskehetens beste høres kanskje ut som et litt underlig konsept for en rockelåt, men her blir det et slags futuristisk heltedikt, der idealisme, ambisjon og offer blander seg med psykedelisk eufori. Slik markerte The Flaming Lips en total forvandling. De som tidligere var kjente for lettere kaotisk psychedelia og gitarbasert fuzz og passe skrudd eksperimentering, ble nå et band som lot studioet fungere som sitt egentlige hovedinstrument. Men det var fortsatt skrudd.

Paradokset var at selv om lyden gikk i en mer kommersiell retning (jada, alt er relativt), var albumenes temaer svært konseptuelle. En ting er nå albumtittelen «The Soft Bulletin», men når oppfølgeren blir kalt «Yoshimi Battles The Pink Robots», tenker nok flere at her kompenseres endringen i lydbildet med avantgarde og eklektiske fortellinger. Ironisk nok ble eventyraktige «The Soft Bulletin», med sin nesten symfoniske detaljrikdom av svevende strykere, flytende synth-linjer og rytmer som dunker som hjerteflimmer, det kommersielle gjennombruddet for bandet fra Oklahoma. Tenk en slags hybrid av The Beach Boys klassiker «Pet Sounds» i Mew-glasur og den kosmiske uroen til Spiritualized med Mercury Rev hengende på slep. Da blir dette umulig å overse.

I det glitrende krysningspunktet mellom science-fiction-drømmer og populærkulturell barnetro, står låta «Race For The Prize» som selve fyrtårnet for hva neo-psychedelia kan være. The Flaming Lips peker ikke bakover mot nostalgisk tåke, men strekker seg framover mot en lys, nesten naiv framtidsoptimisme der håpet er lysegrønt. Sånn var det for drøye 25 år siden. Det som er fint er likevel at Coyne & Co nekter å la usikkerheten vinne, for det er jo mye morsommere å skru opp volumet og la fantasien blomstre fullt ut. «Race For The Prize» ble startskuddet for en musikalsk visjon som løftet neo-psychedeliaen, hvor orkestrale partier med litt synth-vreng åpner seg som portaler, og der popmelodier fungerer som drivstoff for sjelen. La oss håpe at framtiden fortsatt kan være magisk og at vi alle, på vårt vis, løper vårt eget kappløp mot noe bedre.