Psykedelisk puls

På «Unclouded» tar franske Melody Prochet et tydelig steg videre i karrieren når hun henter albumets tittel fra den japanske populærkulturkunstneren Hayao Miyazakis formulering om å se klart. Resultatet er et album preget av større ro og balanse uten at det psykedeliske preget som definerer dette drømmende ambient-prosjektet forsvinner. Når Prochet forklarer hvorfor albumet heter «Unclouded», viser hun direkte til Miyazakis ord: «You must see with eyes unclouded by hate. See the good in that which is evil, and the evil in that which is good. Pledge yourself to neither side.» Hun beskriver også at hun pleide å se seg tilbake med nostalgiske briller da hun var på vei inn i de voksnes rekker. Forståelsen av forgjengelighet har i ettertid gjort dette lettere å akseptere. Det er en presis og nøktern innsikt, og samtidig den mest konkrete tematiske nøkkelen på albumet. Hun er også blitt 38 år, så akkurat den delen av aldringsfasen er vel over nå.

Sett i sammenheng med den tidligere diskografien, virker «Unclouded» som en naturlig videreføring. Debuten fra 2012, skapt sammen med Kevin Parker, trakk linjer til både Airs retro-futuristiske eleganse og Stereolabs sofistikerte cosmo-pop. «Bon Voyage» tok en mer eksentrisk og uforutsigbar retning, drevet av svenske samarbeidspartnere og et mer atmosfærisk uttrykk. Forrige album «Emotional Eternal» var roligere og kunne minne om Isobel Campbells vevre estetikk. «Unclouded» bygger videre på denne roen. Albumet var som et nytt kapittel med mer tilstedeværelse og med samlet emosjonell orientering. I samtidens psykedeliske pop-landskap er det lett å trekke linjer mot Unknown Mortal Orchestras lo-fi-psykedeliske uttrykk, Crumbs og Dubstars flytende, lavmælte detaljfokus, og til dels retro-inspirerte og sommeraktige Saint Etienne-partier. Ikke fordi «Unclouded» kopierer noen av dem, men fordi alle deler moderne, organisk og utforskende følsomhet.

«Unclouded» består av tolv fløyelsmyke låter som også inneholder rytmisk struktur som spenner seg fra 1970- til 2000-tallet. På den ene siden kan kjennes det som Labi Siffres nervøsitet tidvis er vevd inn, andre ganger er det perkusjon- og basselementer som minner om rock og jazz, og på toppen av dette er det som om både Bent og Moby slår inn med sine trip-hopske og elektroniske downtempo-spesialiteter. Apropos sistnevnte, kan åpningssporet «The House That Doesn’t Exist» minne litt om nettopp denne karens arrangementer. Singelen «In The Stars» gir muligens det mest konkrete innblikket i albumets totale lydbilde. Dette er en av mange psych-soul-komposisjoner med tette harmonier og et presist samspill mellom gitar og strykere, ledsaget av en Diane Sagnier-regissert video. Når vi snakker om drømmelandskap, er det åpenbart at «Childhood Dream» treffer godt her. Et slags xylofon-jazza Twin Peaks-land med noen deilige strykerpartier, er ikke hver dag folk vrenger opp. Digg er det uansett, og det er derfor man bare skal fortsette å snurre seg gjennom hele dette albumet.

Musikerne rundt Melody Prochet forsterker inntrykket av et gjennomarbeidet og luftig album. Sven Wunder bidrar som medkomponist og -produsent og tilfører en fargesterk psych-soula og jazzy palett. Josefin Runsteen legger på strykere med tydelig karakter, og Daniel Ögren og Love Örsan fra Dina Ögon tilfører det som kan kalles velvet grooves. Malcolm Catto fra The Heliocentrics gir trommene en analog nerve og Reine Fiske tilfører distinkte gitarlinjer. På avslutningslåta «Daisy» setter Leon Michels sitt preg. Da kommer assosiasjonene til Unknown Mortal Orchestra og Whitney ganske fort. Helheten på «Unclouded» vitner om et uttrykk som er blitt mer konsentrert og mer presist med årene. Det kan helt klart trekkes referanser til mange artister, men «Unclouded» står likevel stødig i sin egen identitet. Dette er en skive som i hvert fall jeg trengte i år. Kanskje du også? Ears unclouded, or?