The Essex Green – «Our Lady In Havana»
(Merge Records, 2003)
Det finnes band som spiller på historien uten å slite den ut, og denne trioen, som møttes i Vermont og som etablerte seg som band i Brooklyn på slutten av 90-tallet, er ett av dem. The Essex Green tok den psykedeliske popens rariteter, barokk-popens orkestrering og folk-rockens nøkternhet, og formet det hele til noe eget. Sasha Bell, Jeff Baron og Chris Ziter har alltid vendt seg mot 60- og 70-tallets melodiske strømninger, og de gjør sine snurrige greier med stil. Én ting er et slags slektskap til datidens Fairport Convention, The Byrds og Buffalo Springfield, men man kan like gjerne trekke paralleller til nåtidens Drugdealer og Tracyanne & Danny, eller nylig omtalte Belle And Sebastian. The Essex Green pakker uansett musikken inn i en moderne indie-estetikk som tidlig ga dem innpass i det uavhengige plateselskapet og musikkollektivet Elephant 6.
På debutalbumet «Everything Is Green» fra 1999 var den nostalgiske feiringen av psykedelisk folkpop sluppet helt fri i en slags hippie-modus. Det var nesten som om verden aldri hadde kommet lenger enn til 1968. Men med albumet «The Long Goodbye» hadde bandet i større grad begynt å ta pulsen på det urbane USA, og musikken fikk litt mer struktur og kanskje også noe mer edge. Like fullt er «Our Lady In Havana» en låt som sniker seg inn med elementer som kunne vært hentet fra lydsporene til en sløy amerikansk 70-tallsserie, og hvor strykere og varme harmonier dominerer lydbildet. Dette er en form for lett psykedelisk retro-pop som opererer i spennet mellom filmatisk noir og finurlig indie-folk. Oppi alt dette mikses Hammond-orgel og folkrock-vendinger á la Laurel Canyon på 60-tallet med Sasha Bells vokal i sentrum av fortellingen.
«Our Lady In Havana» markerte tydelig at The Essex Green var inne i en ny fase der de tok et steg bort fra den mer naive, småbyromantiske estetikken, og inn i et mer gjennomtenkt, modent og filmatisk uttrykk. Likevel holdt de fast på det retro-melodiske som er forblitt bandets styrke. Låta fungerer som en bro mellom deres psykedeliske folk-fortid og en mer urban samtid. Med Sasha Bells karakteristiske vokal i front og et lydbilde som skaper minner om en tid og et sted man muligens bare har forestilt seg, blir «Our Lady In Havana» et symbol på deres kunstneriske utvikling. Tre år senere kom skiva «Cannibal Sea»; bare et lite tips til dere som liker lyden av denne låta og resten av albumet «The Long Goodbye». Hilsen vår mann i musikktåka.