Nick Drake – «Northern Sky»
(Island Records, 1970)
Engelske Nick Drake var en ung mann som skrev seg inn musikkhistorien på ytterst lavmælt vis med sin visesang full av undring og kjærlighet. I en verden som, allerede i 1970, forventet at artister skulle være svært synlige, valgte Drake en nærmest usynlig tilnærming til kunstnerlivet. Skjønt, om det var et aktivt valg eller om det var personligheten som valgte det for ham, får folk av datiden bedømme. Men skjørheten i hans musikk og denne tynne linen han balanserte på, var hans kunstneriske styrke, men ble dessverre også hans bane. Som lytter kjenner man på at låta har noe ekstra når man vet at angst, depresjon og økende isolasjon gjorde Nick Drakes liv stadig smalere. Han døde så altfor tidlig i 1974, bare 26 år gammel, og musikken er blitt stående igjen som et postkort fra et talentfullt menneske som aldri helt klarte å finne veien hjem.
I vakre «Northern Sky» er det et øyeblikk hvor Drake faktisk åpner litt opp, og et øyeblikk virker det som han våger å håpe at noe fint skal skje. Dette er en så ren og uforbeholden ærlighet, og i det sarte og poetiske universet lyser «Northern Sky» opp som en klar stjerne. Plassert på albumet «Bryter Layter» er den en sjelden kjærlighetserklæring som nesten virker for lys til å høre hjemme i katalogen hans. Låta ble spilt inn i Sound Techniques Studio i London med Joe Boyd som kompanjong, men det var først da The Velvet Undergrounds John Cale, av alle, kom inn i studioet og drysset litt tryllestøv over arrangementet med piano og orgel, at magien virkelig oppsto.
Lyden av «Northern Sky» knytter Nick Drake til det britiske folk-landskapet, men det er nok også en forbindelse til artister som skulle komme i framtiden, som eksempelvis Sufjan Stevens, Bon Iver og Iron & Wine. Dette er musikere som fortsatt forsøker å navigere mellom sårbarhet og skjønnhet selv om intimiteten til Drake muligens topper dem alle på et vis likevel. I dag føles «Northern Sky» nesten som en hellig påminnelse om at livet noen ganger kan være så stille at vi nærmest overser det. Tekstlinjer som «I never felt magic crazy as this» og «Would you love me ’til I’m dead?» er nydelig og trist poesi om hverandre, så når orgelet løfter seg og Drakes stemme dempet, men bestemt bærer linjene fram, er det som om han hvisker at håpet kanskje finnes akkurat der man er; idet han avslutter med: «brighten my northern sky».