The Charlatans – «So Oh»
(BMG Chrysalis, 2015)
Da The Charlatans slapp albumet «Modern Nature» i 2015, var de i en eksistensiell overgangsfase. Trommeslager Jon Brookes hadde dessverre gått bort noen år tidligere, men bandet valgte å fylle tomrommet med lys istedenfor mørke, og det er her låta «So Oh» entrer scenen med den sorgløse brisen av en tidlig britpop-sommers vennlige psykedeliske sidesprang. Hele albumet ble spilt inn i bandets eget Big Mushroom Studio i Cheshire med Jim Spencer ved produksjonsspakene, og «So Oh» fungerer som et ekko fra den gangen Hammond-orgelet og den småfunky grooven definerte The Charlatans under Madchester-epoken. Låta inneholder flere ideer som favner en mellomting av den svevende elegansen til Saint Etienne og de mest breezy øyeblikkene til The Stone Roses samtidig som de jangly gitarene sniker inn fornemmelsen av The Bluetones og The Smiths. I tillegg minner drivet i låta om en miks av engelsk 60-tallspop og noe den amerikanske pop-psykedeliske duoen Peaking Lights kunne vartet opp med.
At basslinja har noen elementer som kan dra tankene mot gjennombrudssingelen «The Only One I Know» fra 1990, er visst ikke helt tilfeldig. «So Oh» (egentlig hele albumet) var en slags tilbakekopling til røttene fra tidlig 90-tall, og det var som om forbindelsen mellom før og nå skulle illustreres ekstra tydelig i selve grooven på «So Oh». Dette er en aldeles glitrende indiepop-låt som rusler bortover med chill stemning der Tim Burgess’ behagelige vokal formidler balansen mellom nostalgi og samtid. Det er også noe rørende over hvordan bandet startet et nytt kapittel gjennom bruk av kompistrommiser fra blant annet The Verve og New Order samt ytterligere bidrag fra High Llamas’ frontmann Sean O’Hagan. Dette var vennetjenester som sannsynligvis betydde mye mer enn et vanlig kollegialt samarbeid. Musikken blir dermed ikke en flukt fra tap, men snarere en feiring av minner, frihet og fellesskap.
«So Oh» er en tittel og følelse som kjennes like spontan som et smil man ikke klarer å holde tilbake. Den peker mot erfaringer som ikke trenger så mange ord; for noen ganger er livet bare nettopp sånn. Så om man skulle velge kun én låt fra 2015 med lun optimisme og som samtidig legger en velmenende labb på skulderen til den som skulle trenge positive vibber, er «So Oh» et ganske fint valg. Låta er forresten lun på flere plan, for det skal tillegges at The Charlatans også savnet fysisk lys og varme da de laget den. Sånn sett serverer de dobbel dose her med musikk som tar seg en utflukt, vekk fra virkeligheten, og inn i en avslappende sfære fylt av zen, kjærlighet og solskinn. Derfor føles «So Oh» perfekt å spille når man vil fjerne litt i sola.