Rolig brobygging

Amerikanske Midlake lar sin indiefolk-musikk tre fram i ulike lydlandskaper. Noen ganger kan man dra paralleller til My Morning Jacket og Band Of Horses, og andre ganger til American Football og Fleet Foxes. Med en blanding av folkrock og psykedelia formidler texanerne fra Denton musikken på sitt sjette studioalbum, «A Bridge To Far» med en slags melankolsk ro. Dette høres ut som et rom der varmen er tjukkere, lydene mer organiske, og hvor låtene kjennes som en utvidelse av universet bandet bygde opp på snart tjue år gamle, «The Trials Of Van Occupanther». Akkurat den skiva står for mange fremdeles som en skjult perle i moderne folkrock.

På «A Bridge To Far» går ikke Midlake bakover, men snarere innover. Albumet glir i retning av mer drømmende rock hvor ovennevnte assosiasjoner er høyst relevante. Samtidig er det ørsmå doser av prog-rock, kanskje aller mest lett-prog. Dette høres på «Eyes Full Of Animal». I tillegg kjennes det som om inspirasjonen fra bandets jazz-bakgrunn drysses over enkelte melodilinjer. I så måte kan et annet Texas-band også nevnes som referanse, for «Make Haste» har noe White Denim over seg. Vel å merke er denne låta mer svevende enn det Austin-gjengen normalt produserer, for her er det bare så vidt harmoniene løfter seg fra bakken før de lander mykt igjen. Det starter pent med Fleet Foxes-liknende «Days Gone By» som setter tonen for resten av skiva selv om musikkreferansene peker i forskjellige retninger. På «Lion’s Den» høres for eksempel vokalen ut som David Gilmour på sine eldre dager, mens tittelsporet flyter behagelig av gårde uten store utfordringer.

Apropos albumtittelen; «A Bridge To Far» er visstnok ikke en språktabbe, men heller et bevisst ordspill: en bro videre, og en bro som rekker akkurat langt nok. Tittelen ser ut å samle tråder fra Midlakes historie; fra folk-psychedelia og «The Courage Of Others» til den nyere, konseptuelle retningen på «For The Sake Of Bethel Woods» uten at noe kolliderer. Vokalist Eric Pulido forklarer at ved å bytte ut too med to, blir «a bridge too far» til et bilde på en reise mot noe bedre: håp, retning og vilje til å fortsette, selv når målet synes å være langt unna. Det er muligens noe med engelske idiomer som må forstås i større grad, men musikken er i hvert fall ganske så på stell når man tar seg tid til å lytte flere ganger.

«A Bridge To Far» framstår som et helhetlig og rolig album som vokser på lytteren om det gis tid. Tross gjennomgående kvalitet og uten direkte svake spor, må man likevel kunne si at det er få eller ingen ordentlige topper på denne skiva. Midlake høres ut som et band som lager musikk uten å mase for mye med det kommersielle aspektet. Særlig de lengre sporene, og ikke minst tittelsporet som fungerer som albumets kjerne. Sånn sett gjør skiva nok inntrykk til at lyden blir hengende en liten stund etter at musikken har stilnet.