
The Lemonheads – «Love Chant»
(Fire Records, 2025)
Overraskende sjarmerende fra Boston-bandet som aldri helt forlot røttene.
The Lemonheads’ tilbakekomst med «Love Chant» er som å åpne et brev man ikke helt visste at man ventet på, men som likevel treffer et sted mellom hukommelse og nåtid. Evan Dando er den finurlige, lett slitne poeten fra 90-tallets alternative musikkscene som atter en gang har snekret sammen et album. Det ellevte studioalbumet leser opp små avsnitt fra fortiden, men skriver samtidig nye kapitler i The Lemonheads-boka. Allerede fra første gjennomlytting registrerer man fragmenter av bandets tidlige punk-nære uttrykk fra «Hate Your Friends» og «Creator», men bandet er ikke helt der lenger. Det er likevel enkelt å dra linjer til den skakke produksjonen som alltid lå halvt mellom garasje og studio, men nå formidles låtene selvsagt uten den unge naiviteten som bar dem gjennom de første årene. Det skulle egentlig bare mangle, for det er tross alt snart førti år siden de ble etablert.
Til tross for ovennevnte albumer fra 80-tallet, samt tredjeskiva «Lick» på tampen av dette tiåret, er det mer nærliggende å måle «Love Chant» opp mot 1990-tallets høydepunkter. Ikke nødvendigvis i lydlandskap, men i kvalitet. «It’s A Shame About Ray» står fortsatt som deres udiskutable gjennombrudd mens glansnummeret «Come On Feel The Lemonheads» bygget videre på den selvsikre og fargerike energien. Med «Car Button Cloth» i 1996, var nittitallet over for Dando og hans kompiser som band. Utgivelsespausen varte i ti år før en selvtitulert skive åpnet 2000-tallskontoen. I møte med særlig 90-tallsalbumene framstår «Love Chant» som mer ujevnt. Dette er en skive som krever tid. Vokalen til Evan Dando er gradvis blitt mørkere, som et tydelig tegn på levd liv, men den funker fremdeles ganske godt; i hvert fall i studio. På konsert er det visst en annen historie for tiden. (Hei, John Dee).
For Evan Dando, som nå bor i Brasil, var det selvsagt at noe av «Love Chant» skulle bli spilt inn der også. Derfor ble den delvis spilt inn i São Paulo med produsenten Apollo Nove. Blandingen av nytt kontinent og gammel rock-historikk farger lydbildet på subtilt vis. Bak den garasjepregete powerpop-oppskriften virker det nemlig å være ganske lunt selv om skiva har sine utfordringer. Dandos karakteristiske vittighet og den tørre, nesten tilfeldige lyriske elegansen treffer ikke alltid like presist som før. Like fullt må man kunne si at det starter relativt gjenkjennelig med «58 Second Song» etterfulgt av den vesentlig mer rocka singelen «Deep End». Det er her man tenker at det er opptakten til en rufsete og spennende reise. Dette er til dels riktig for «In The Margins» gjør ingen skam om man leter etter en samlende formel for et raklete indierock-uttrykk. Her gir også «Wild Song» ytterligere håp, men fra da av skapes nesten større forventninger enn hva albumet klarer å opprettholde.
Et album på elleve låter må rett og slett ha mer stamina før energien ebber ut. Det skal dog understrekes at det finnes enkelte låter på resten av skiva som gir et smil om munnen. Eksempelvis må «Togetherness Is All I’m After» være et slags Teenage Fanclub-esque «Thirteen»-øyeblikk, og avslutningen «Roky» er også en indie-låt som garantert ville klart seg på 90-tallet. Fans som har fulgt amerikanerne gjennom flere tiår vet at Evan Dando har hatt sine opp- og nedturer, og det gjør ham jo bare menneskelig. Dette gjenspeiles når kreativiteten i lydbildet tidvis sprekker opp. «Love Chant» prøver verken å lalle oss inn i en moderne Lemonheads-design eller trigge all verden av nostalgikapital. Albumet framstår snarere som et relativt ærlig dokument fra et band som bare spiller det de føler for, og kanskje er det nettopp derfor dette funker greit.
«Love Chant» er med andre ord ikke på nivå med «It’s A Shame About Ray», og «Come On Feel The Lemonheads». Det prøver det heller ikke å være, men det er uansett noe herlig skranglete med denne tilsynelatende ufullkomne skiva. Den virker som et ektefølt motstykke til den hyperkommersielle musikkindustrien der den inviterer til en rar, men antakelig dypere og ærligere opplevelse enn det man først får inntrykk av. Hvor dypt og ærlig må du nesten vurdere selv.
