Evig røst

Mavis Staples synger ikke som et menneske som kom inn ramlende i musikken; hun synger som en artist som var født inn i den. Hun begynte allerede som åtteåring i The Staple Singers, gospelgruppen ledet av faren Roebuck “Pops” Staples. Dette var en familie som tok med seg musikken fra Mississippis jord til Chicagos kirker og videre inn i borgerrettighetsbevegelsens hjerte. Det var Mavis Staples som sto ved siden av Martin Luther King Jr. Det var hun som sang for dem som marsjerte fra Selma til Montgomery og hun var en av dem som brakte gospel videre inn i soul, funk og senere americana. Nå, 86 år gammel, synger hun fremdeles med den samme kraftfulle blandingen av historisk tyngde og menneskelig ømhet.

Derfor er det nesten poetisk at «Sad And Beautiful World» er et album av tolkninger. Det er som om hun tar hele sin tradisjon, sin families arv, sin egen reise og lar den strømme inn i låter skrevet av andre. Hun gjør som Johnny Cash gjorde i sine Rick Rubin-produserte år, og gjør låtene til sine egne. Dette er også det samme som Nina Simone kunne gjøre idet hun gikk inn i en sang og kom ut igjen på annen måte. Når Staples åpner med Tom Waits’ «Chicago», høres det ut som mer enn en Waits-låt; det høres ut som Staples-historien selv. Hun synger om reisen nordover som familien faktisk gjorde, og tre år eldre Buddy Guy og ungsauen Derek Trucks (førti år yngre enn Mavis) legger gitarlinjer rundt vokalen hennes. Det minner om The Bands lengtende americana-drømmer, bare mer jordnært og mindre romantisert.

Kevin Morbys «Beautiful Strangers» glir inn i hennes katalog som om den alltid har vært en protestsalme, og Frank Oceans «Godspeed» blir en liten velsignelse. Den er luftig, men samtidig monumental, som om hans album «Blonde» ble transportert tilbake til 1960-tallets svarte åndelige tradisjon og lagt i hendene på en kvinne som vet hva tilgivelse koster. Gillian Welchs «Hard Times» formidles andektig, mens «We Got To Have Peace», opprinnelig fra Curtis Mayfields glitrende soul/funk-album «Roots» framstår her som en nedtonet coverlåt. Mayfield var en av Mavis Staples’ viktigste venner og samarbeidspartnere, og hans låt fra 1971 treffer her med en fornyet aktualitet. Midt i alt dette står den eneste låta som er originalt skrevet for skiva, «Human Mind». Her har Hozier og Allison Russell vært låtsnekkere, men når Staples synger «I am the last, daddy, the last of us», høres det egentlig ut som hele The Staple Singers puster gjennom henne.

Produsent Brad Cook bygger albumet rundt stemmen hennes, akkurat slik Rick Rubin gjorde for Cash. Han starter med tomme rom, trommer, piano og lar Staples vokal fylle rommet. Samtidig er dette albumet et punktum og et komma i diskografien hennes. Etter Jeff Tweedy-produksjoner som albumene «You Are Not Alone» og «One True Vine» og de politiske refleksjonene på «If All I Was Was Black», samt Ben harper-produserte «We Get By», føles «Sad And Beautiful World» som et album der Mavis Staples ser bakover uten bitterhet og framover uten frykt.

Selv om Mavis Staples synger med en naturlig myndighet og stoisk ro, er ikke «Sad And Beautiful World» superspennende. Joda, håndverket er godt og hun covrer selvsagt flere bra låter fra solide artister, men skiva blir likevel bare en slags musikalsk veggpryd i bakgrunnen. Like fullt er dette en skive om kjærlighet og håp som forteller at verden både er trist og vakker på samme tid, og at musikk er fin måte å håndtere den på. I en alder av snart nitti år, synger Mavis Staples fortsatt meget godt. Derfor er det umulig å ikke føle at hun, som siste gjenlevende fra The Staple Singers, bidrar til å bevisstgjøre lytteren om den rike amerikanske musikkarven av folk, gospel, blues, soul, jazz.

Foto: Elizabeth De La Piedra