Buenos Beats

Har du savnet artister som ikke bare surrer seg inn i dommedagsprofetier, men som heller slipper spillegleden løs slik som en del av de mest melodiøse og befriende indiebandene i 1990-årene og tidlig på 2000-tallet? Da skal du lytte på den argentinske duoen Pacifica. Inés Adam og Martina Nintzel skrur nemlig opp nivået, selvtilliten og danselysten på én gang, og resultatet er noe av den mest smittende indierocken har levert på lenge. Det begynner med kule riff og herlig energi midt i det melodiøse lydteppet, og derfra fortsetter de å levere lettbeint og melodiøs indierocklåter på løpende bånd. At de også er så DIY-orienterte gjør dem enda mer sjarmerende. Bare sjekk ut musikkvideoene deres. De er enkle, fargerike og gjør akkurat det de skal; formidler musikken på lettfattelig og engasjerende vis. «In Your Face» er skiva som ikke trenger å be om oppmerksomhet. Det klarer den lett å ta selv.

De to jentene fra Argentina møttes på Instagram, bundet sammen av sin felles kjærlighet til The Strokes, og ble et lite internettfenomen med YouTube-coverlåter som oset av sjarm og timing. Da debutalbumet «Freak Scene» kom i 2023, var det som en finfin blanding av fuzz, garasjelyd og lekenhet. Lytt til bassdrevne «Premature Rejection». Denne er som Elastica møter Sleeper og Echobelly på 90-tallsparty. Altså et bra utgangspunkt for årets oppfølgerlåter. Referansene er mange, men The Strokes-inspirasjonen skinner igjennom hele veien. Det skulle ikke forundre meg om disse en dag får en oppringing fra Julian Casablancas & Co, med tilbud om å være med på turné. For selv om Pacifica er inspirerte av det velrenommerte New York-bandet, lager de egne låter. At de låner litt, gjør absolutt ingenting. Musikalsk er rammene lagt rundt nevnte The Strokes. Utover det befinner de seg et et sted mellom Girl In Red, Jenny Lewis og Suki Waterhouse med doser av tidlig The Killers og litt Interpol i flekkene. Også Yeah Yeah Yeahs, da.

«In Your Face» er et selvsikkert steg opp fra forrige album, men det er fortsatt passe skranglete. Åpningen «What You Doing» setter tonen umiddelbart som en The Strokes-aktig salve av drivende rytmer og hooks, mens «Fixer Upper» flørter med lengre melodilinjer som om The Last Shadow Puppets og ABBA hadde sneket seg inn i et studio. Dette er ikke Stockholms Polar Studios-lyd, men du verden hvor brillefint harmoniene svever rundt likevel. Starten er rett og slett upåklagelig når man trenger låter som fester seg. Her er det bare å nynne med. På «Indie Boyz» gjør Pacifica et uventet grep. Én ting er Interpol-aktige gitarlyder, men det gøyale her er at du aldri har hørt lyden av Paradisios snart tretti år gamle sommerplage «Bailando» på en kulere måte. Det funker som bare det, on the dancefloor, med passe fuzzy gitarer, liksom.

Det er i denne blandingen av New York-post-punk, britisk indiescene og Buenos Aires-rytmer at Pacifica finner sin egen form. De tar rockens eldre kanter og gir den nye buer. Gitarene er lysere, trommene organiske, og bassen, som er Martina Nintzels domene, bærer lydbildet med selvtillit. Det er muligens vågalt å dra assosiasjoner til store navn uten blygsel, men denne duoen har noe få band har i dag. De har ekte spilleglede! Tekstene er selvsagt ungdommelige og ufiltrerte, men de er ærlige og morsomme, og de har en slags sår selvironi som gir det hele varm mellommenneskelighet. Pacifica lager låter som gjør at man lengter seg ut av trangsyntheten og ut i den frie verden.

Albumet er åpenbart også det motsatte av «Just No Fun», for dette er fun. Vil du forresten ha nettopp denne låta på spansk, er det bare å gå til sistesporet «Soltame!». Nå er ikke jeg noen kløpper i spansk, men det betyr visst noe sånt som «slipp meg»; altså en imperativsform om å løsrive seg fra et forhold (fri tolkning). Temaet er det samme i begge låtene selv om titlene ikke matcher helt i oversettelsen spansk vs. engelsk. Uansett handler mye av skiva om kjærlighetsdilemmaer, forsøk på å forstå hva som skjer i ulike relasjoner, eks-kjærester som trenger et spark bak, og om balansen mellom å savne noen og å være lei av dem; slik det eksempelvis kan tolkes i akkurat denne låta. Begge bandmedlemmene tar vokalen med største selvfølgelighet, og Inés Adam har noe spesielt der hun bærer de myke lange linjene. Sammen skaper duoen strålende vokalklang i et DIY-format. «Let Me Have This» er nok en låt som svinger fint, og denne gangen i retning av The Killers’ første to skiver. Det er mange låter med herlig driv her; blant annet har «Corridor» har den søte kombinasjonen av engelsk 60-tallspop og lyden av 90-tallets britpopscene.

«In Your Face» er ikke bare en tittel, det er et statement. Dette er den lekne indierockens comeback via Sør-Amerika. Av de tretten låtene på skiva, er de fleste ordentlige godsaker å ha i øregangene. Noen av dem er også skikkelig hitmateriale. Pacifica er tøysete, freidige, flørtende og morsomme med nok energi til å funke overalt fra små klubber i Oslo til større scener i Europa. De burde komme seg til Europa, for vi trenger litt søramerikansk pågangsmot. Pacifica gjør det meste riktig, for dette er indierockens nye selvbevissthet, levert med gitarer og positivitet. Inés Adam og Martina Nintzel oppsummerer tittelsporet med et lurt smil som sier at de faktisk mener alvor. De har kommet for å bli en stund.