Livets liturgi

Florence Welch bruker stemmen sin som et instrument av både kraft og sårbarhet, og på «Everybody Scream» bruker hun den, tross sine personlige opplevelser, heftig og begeistret. Hun har alltid hatt evnen til å forvandle følelsesmessig kaos til musikk som beveger folk, og som gjerne løftes til et sjeldent energinivå. Her er ikke stemmen hennes lenger bare et uttrykk; den er selve ritualet. «I could come here and scream as loud as I want», synger hun i tittelsporet som åpner skiva, og det føles som en frigjøring i seg selv. Denne gangen synger hun ikke bare for å skape kunst. Det handler om mye mer. Livet.

Bak det kjente og teatralske ligger denne gangen en brutal virkelighet. Sommeren 2023 ble Florence Welch gravid mens hun turnerte i forbindelse med utgivelsen av forrige album, «Dance Fever». Hun fortsatte å spille, uvitende om at graviditeten var ektopisk. Etter en konsert ble hun hasteinnlagt. Hun mistet barnet og nesten sitt eget liv. To uker senere sto hun igjen på scenen. I ettertid skal hun ha sagt: «The closest I came to making life was the closest I came to death». Det er dette øyeblikket mellom liv og død, tap og en slags gjenfødelse, som former «Everybody Scream». Albumet er en etterdønning av noe som gikk galt og en form for musikalsk oppvåkning hvor skriket er det samme skriket som følger fødsel, smerte og forløsning.

Omslaget på skiva forteller noe av historien. Det er en kropp som nettopp har vært gjennom alt, men som puster igjen. Et menneske som ikke lenger later som, men som lar livet og døden få dele samme rom. Musikalsk bygger «Everybody Scream» videre på arven fra «Dance Fever», men der forgjengeren feiret bevegelsen, rytmen og samholdet, vender dette albumet dansen innover. Den gang hintet Florence til heksedans, og nå har hun med en låt som faktisk kan oversettes direkte til dette. «Witch Dance» er forresten en bra låt. Sammen med The Nationals Aaron Dessner og Mark Bowen fra Idles, har hun skapt et lydlandskap som er en blanding av gothic folk, baroque pop og art rock. Dessner tilfører varme og romklang, mens Bowens gitarer gir låtene en spesiell nerve.

Låta «Kraken» føles som en krysning av The Sisters Of Mercys symfoniske hymner, Dolores O’Riordans intensitet, Tori Amos’ sakrale tilnærming og Siouxsie Sioux’ post-punk-hekserier. I den andre enden av spekteret står «Perfume And Milk» som en nedtonet låt som bygger på akustiske rytmer og lavmælt puls. Her høres Florence ut som en ånd fra et annet sted. Stemmen er mørk men klar. Der albumet «Ceremonials» sto som en monumental katedral, og «How Big, How Blue, How Beautiful» var et blikk mot horisonten, er «Everybody Scream» mer fysisk. Stemmen er ikke lenger omgitt av vegger, men av naturelementer som jord, ild, luft og vann. Selv om hun synger gjennom en kropp hun må lære å stole på igjen, huskes fortsatt blod.

«Everybody Scream» er umiskjennelig Florence + The Machine, og dramaturgien er av sedvanlig solid kvalitet, men utover basisen i den sterke historien byr ikke selve musikken på mye nytt. Florence Welch klarer å gjøre tragedien til et rituelt teater uten å miste menneskelighet, og den fine avslutningen «And Love» viser dette. Hun danser fortsatt barbeint og der hun en gang sto som en prestinne i sin egen katedral, står hun nå midt blant oss som levende, såret, men hel sjel. Dette er dog ikke bare hennes ritual. Det gjelder flere skjebner. «You Can Have It All» synger hun og gir slipp på alt det vonde med pompøs orkesterlyd.