Kostymekrøll

Navnet var nok aldri ment å være et unnskyldende sukk, men det ble tilsynelatende slik likevel. Men altså kun i navnet. Før de het Sorry, kalte Asha Lorenz og Louis O’Bryen prosjektet sitt for Fish. Det var jo enkelt og greit navn for de første hjemmelagde låtene, men etter en stund må de ha skjønt at artistnavnet Fish allerede var opptatt. Den skotske eks-Marillion-vokalisten hadde båret navnet i årevis, og artistisk og juridisk forvirring var vel uunngåelig. Dermed landet de på Sorry som i prinsippet sier alt og ingenting. Ordet har like deler av høflighet som av ironi, akkurat som et nonchalant britisk skuldertrekk i møte med resten av verden utenfor hjembyen London. Selvtillit, eller lett arroganse, kan være riktig mentalitet å ha når man skal lage indierock influert av en såpass salig blanding som post-punk, grunge, trip-hop, ambient og electronica.

«Cosplay» føles som en slags videreføring av nettopp denne holdningen. Kall det gjerne et album om forkledning eller om å gestalte flere roller på én gang. Sorry bruker identitet, utkledning og masker som et idégrunnlag, men hvordan dette utspiller seg i praksis er ikke så lett å si annet enn at de musikalsk drar i mange retninger. Der debutalbumet «925» var direkte, og oppfølgeren «Anywhere But Here» mer innadvendt, virker «Cosplay» å være eksperimentell oppgave for hjernen. Her pakkes følelsene inn i lyd. Det er litt som om bandet forsøker å forstå seg selv ved å demontere det de tidligere trodde de var. Lydbildet er stramt med passe vreng, men det er ganske livlig likevel. Gitarene lager lydvegger snarere enn riff og rytmene snubler, stopper og starter igjen. Musikken virker som en miks av The XX og Wet Leg ispedd en haug med andre elementer. Det føles ganske ærlig, urbant og fragmentert, og de er selvsagt inspirert av andre artister.

Låta «Waxwing» flørter for eksempel med referanser fra tidligere tider, og har alternative linjer fra Toni Basils «Hey Mickey» fra 1981, som igjen brytes ned til en heshet; omtrent slik Billie Eilish gjør når hun skal være mystisk. Det er flere låter som har denne raspheten i seg. «Into The Dark» og «Jetplane» er noen av dem, selv om siste har noen underliggende toner som langt inni der kan assosieres med tidlig The Cure. Det er litt sampling fra Guided By Voices’ tretti år gamle «Hot Freaks» også. «Antelope» har tilsynelatende Blonde Redhead-skjær i seg med lavmælt og mekanisk driv. Singler som «Today Might Be The Hit» og «Echoes» er to forskjellige saker. Den første leker i starten med country-driv som Lily Allens «Not Fair» og går over i merkelig et tivolikaos etter hvert, mens den andre er en indiepoplåt. Denne er kanskje en av albumets fineste hvor impulser fra Tennis synes å slå til. Dette er plumpt, men her spiller Blonde Redhead Tennis.

Sorrys siste album spriker i ulike retninger. Dette gjelder både albumets helhetsinntrykk, men også inni enkeltlåter. Eksempelvis synger Asha Lorenz med sår og lav stemme på «Magic» som øker i volum og ender i en form for mani. Derfor kjennes «Cosplay» både som sammenbrudd og oppstandelse (eller omvendt). Skiva står igjen som et portrett av et band som sikkert reflekterer en del, men det er ikke helt lett å få tak i alt. Hvis ideen er at folk som kler seg ut som ikoner og andre popkulturelle referanser ikke alltid vet helt hva eller hvem de forestiller, er det en rar tilnærming. Cosplayere er vanligvis ganske bevisste. Det er derfor de driver med denne aktiviteten. Så kanskje dette heller gjelder alle som inntar roller og bruker mellommenneskelige masker i overført betydning for å navigere i hverdagen. I en tid der alt kan være et rollespill, er muligens det ærligste å innrømme at man spiller istedenfor å delta som en forkledt figur i et overfladisk kostymeball?