Technicolour-transe

Daniel Avery skaper rom der stillhet og støy får puste side om side, og på «Tremor» virker det som han endelig har funnet balansepunktet mellom menneske og maskin. Dette er et album som berører nær sagt alle tenkelige former for elektronisk musikk med et hint av shoegaze på toppen. Å høre på denne skiva er som å stå midt i et pulserende og hypnotisk lys. Noen ganger kjennes hurtige strobefrekvenser, andre ganger føles neonfarger i delvis opplyste områder, og tidvis får man sågar behagelige lysglimt av ro. Avery beskriver «Tremor» som et levende og pustende fellesskap, og det er jo en treffende observasjon med tanke på bidragsyterne på albumet. Dette er en kollektiv opplevelse og et møte mellom lys, lyd og menneskelige vibrasjoner. Denne engelske DJ-en, musikkskaperen og produsenten fra Bournemouth vil ikke at musikk skal være perfekt; han vil at den skal dirre.

På albumets tretten låter samles et usedvanlig sterkt ensemble med blant annet Bdrmm, Alison Mosshart fra The Kills og The Dead Weather, og Yeule. I tillegg medvirker en rekke andre artister som alle har tydelige identiteter. Her opptrer de dog for helheten. I stedet for å være som et gjestebonanza à la Gorillaz, blir det mer som en moderne versjon av Brian Enos femti år gamle «Another Green World», der en rekke stemmer og lyder puster kollektivt i samme drøm. Singelen «Rapture In Blue» er inngangsporten til Averys univers hvor Cecile Believes vokal svever over et nedtonet breakbeat mens Andy Piran Bell fra Ride og Oasis legger på lysbølgende gitarer. Låta føles som en krysning mellom Massive Attack på sitt tyngste og meditative og My Bloody Valentine på sitt mest støyende med en ubestemmelig melankoli som binder alt sammen.

Avery har vært i konstant transformasjon siden han slapp «Drone Logic» i 2013, et album som bar samme energi som tidlig Chemical Brothers eller Underworld, men med en mørkere og mer introspektiv glød. Sånn sett har han vendt blikket innover, men samtidig søkt etter menneskelighet i maskinens rytmer. Å stå midt i det digitale kaoset er en form for sci-fi for samtidsreisende, og «Tremor» føles som oppsummeringen på den reisen. Her fanger Daniel Avery hele spekteret; fra de mekaniske pulsslagene, de svevende gitardronene og de varme elementene og lar dem smelte sammen til et nytt og formidabelt lydbilde. På laget har han Alan Moulder som har produsert og mikset alt som kan krype og gå av kule artister i nesten førti år. Sammen med en annen nestor i faget, David Wrench, er miksingen utført, mens Heba Kadry har mastret skiva. Resultatet er et album som lyder både monumentalt og nært.

Selve albumtittelen er nøkkelen til alt. Tremor betyr skjelving, men også spenning, uro, eller det som oppstår like før noe forandres. Daniel Avery bruker denne følelsen som kompass. Han har sagt at han er fascinert av «stillheten inni intensiteten» og «varmen i forvrengning». Det er nettopp det albumet handler om; nemlig hvordan lyd kan være både voldsom og varsom samtidig. Der Nine Inch Nails en gang søkte forløsning i industriell aggresjon, finner Avery ro i vibrasjonen. Det hele begynte egentlig med låta «Haze» som fungerte som et kart over alt han ønsket å uttrykke. Vokalisten Ellie, som bidrar på låta, fikk stå midt i krysningspunkt mellom acid house, shoegaze og ambient. Men «Tremor» eksisterer ikke i vakuum. Det står i forlengelsen av Averys parallelle prosjekt «Demise Of Love»; et eksperimentelt samarbeid med Sydney Minsky-Sargeant fra Working Men’s Club og Ghost Culture hvor enda flere sider av elektronikaen vises.

Det som gjør «Tremor» så stilig, er at prosjektet ikke virker så uhorvelig programmert. Dette framstår heller som en levende organisme fordi lydbildet oser av sjelelig energi. I en tid der mye elektronisk musikk blir fanget i sin egen presisjon, tør Avery å la støy og ujevnheter forbli en del av lydlandskapet. Å lytte på «Tremor» er som å slippe kontrollen, men like fullt klare å navigere gjennom uforutsigbart terreng. Albumet spør ikke om du vil følge rytmen, men om du tør å la den føre deg et annet, kanskje ukjent sted. Det er sjelden at elektronisk musikk føles såpass menneskelig og utenomjordisk på samme tid. Dette er ikke støy versus minimalisme, men snarere et herlig kaos der alt på mystisk vis henger logisk sammen.