Madchester med modenhet

De som husker begynnelsen, husker hvor lett det var å knytte The Charlatans til The Stone Roses, med Happy Mondays på slep. Alle kom ut av samme epoke. Det sene 80-tallets Nordvest-England fostret passe psykedeliske indieband på løpende bånd, og selv om The Charlatans egentlig hørte hjemme i West Midlands, fanget de den samme rytmiske ånden som definerte Madchester-bølgen. I 1990 kom deres første studioalbum «Some Friendly» ut. Det var året etter The Stone Roses’ ikoniske debutskive, og selv om The Charlatans var mer svevende og mindre triumferende enn The Roses, delte de den samme følelsen av frihet og bevegelse. Denne indierock-bølgen ga et groove-basert håp som manet til fargerik regndans i den tjukkeste grå tåka som lå over de britiske øyer.

Trettifem år senere er forbindelsen der fremdeles, men nå som et slags ekko av en tid som aldri helt slapp taket. På «We Are Love» vender The Charlatans tilbake på en måte som vil få fans til å smile, for dette er umiskjennelig charlatansk. Sånn sett gjentar de nok noe av seg selv med sitt Hammondorgel og sine herlige rytmer, samt med en alltid inkluderende Tim Burgess i front. Likevel baseres lydbildet på elementer fra flere ulike stilarter. Siden bandet har brukt svært mange musikalske drakter har de litt av en plukkliste å hente fra. Etter de mer luftige og moderne skivene «Modern Nature» og «Different Days», som bar preg av bylys, synther og utvidet horisont, har bandet denne gangen funnet veien hjem til mer jorda uttrykk som virker å blande omtrent tjue år gamle «Up At The Lake» med den nesten pastoral-organiske «Us And Us Only» fra 1999.

Det hele føles som en naturlig sirkel. «We Are Love» ble spilt inn i legendariske Rockfield Studios i Wales, samme sted som klassikeren «Tellin’ Stories» ble til for snart tretti år siden, og Burgess beskriver prosessen som en måte å ære fortiden på uten å stivne i den. Og det høres. Lydmessig er skiva full av varme og tekstur, og det typiske Hammondorgelet flyter som en gjennomgående strøm. Velkjente gitarer og rytmer holder alt sammen med en selvsikker ro. Produsentene Dev Hynes (aka Blood Orange), Stephen Street og Fred MacPherson har opprettholdt The Charlatans-uttrykket godt. Dette føles både klassisk og tidløst; som en miks av 70-tallets analoge klang og britisk indierock med sjel. Blant de små detaljene finner man en uventet gjest, nemlig Kevin Godley fra 10cc, som bidrar på «Out On Our Own». Et subtilt symbol på hvor elegant The Charlatans evner å åpne dørene for fortidens lyd.

«Kingdom Of Ours» åpner skiva, og allerede her er stemningen lagt. Dette er kjente toner fra eldre dager. Tittelsporet vitner derimot om moderne tider for denne låta virker å være en forlengelse av de to siste albumenes lydbilde. Miks glitrende «So Oh» med «Not Forgotten», og du kjenner den samme frie, men ettertenksomme vibben på «We Are Love». Her er det som om bandets historie kondenseres til én linje: «this is the place, we are the days, we are love.» Det er mange fine innslag blant de elleve låtene på skiva, og selv om signaturen er tydelig overalt, er låtene ganske forskjellige. «You Can’t Push The River» og «For The Girls» viser den ene siden, mens stilige «Appetite», erkesjarlatanske «Deeper And Deeper» og «Glad You Grabbed Me», ispedd noe frijazztøys, representerer den andre. Rariteten «Salt Water» er bare fjernbollesøt med lyden av bølgeskvulp, badegjester og måkeskrik i bakgrunnen.

Det er fristende å si at «We Are Love» er et comeback siden det snart er ti år siden siste studioalbum kom ut, men sannheten er at The Charlatans aldri har vært borte. De har bare gått saktere, med tiden som reisefølge. Der The Stone Roses brant som en ildkule som sluknet så altfor tidlig, har The Charlatans holdt gløden i live. Muligens var de mindre sære og spektakulære enn kompisene fra Manchester, men de var desto mer utholdende. Fjorten studioalbumer beviser det. Tim Burgess formidler alltid som en venn du stoler på, og det gir musikken en menneskelig nærhet få, om noen, av deres samtidige 90-tallsband fra den britiske indiescenen har beholdt. «We Are Love» vitner om samspill, vennskap og musikkens evne til å trøste og glede. Dette er lun og velspilt musikk fra et band som på ingen måte har glemt fortiden, men som fortsatt spiller som om det finnes enda mer å oppdage.