Folkelig frekvens

Det er noe med måten The Barr Brothers formidler på. Der mange ville skrudd av forsterkeren for å slippe suset, velger de å skru den en smule opp. Åtte år etter forrige album vender de tilbake med «Let It Hiss», som bærer lyden av deres egen historie. Dette pulserer gjennomgående pent helt til det avsluttes med dirring. Produsert av brødrene selv og mikset av Jon Low, som blant annet har The National, Taylor Swift, Kurt Vile og Waxahatchee i porteføljen, låter albumet som en åpen dør til et rom der alt av minner får være med. Dette føles hjemmelaget, men likevel rimelig internasjonalt og proft på samme tid. Dette er egentlig ikke så snodig siden den canadiske indielabelen Secret City Records er kjent for sin artistdrevne tilnærming. Forutsetningen er selvsagt at artistene er dyktige. På den annen side ville ikke band vært inkludert her om de ikke hadde det rette talentet. Så da er det ikke noe problem.

Brad og Andrew Barr har vært musikalske nomader en stund. Fra de første Boston-eksperimentene med avant-rock-trioen The Slip» til de tidlige Barr Brothers-utgivelsene som brakte dem inn i landskapet mellom americana, post-folk og drømmende blues, har de vært i bevegelse. Deres selvtitulerte utgivelse fra 2011 var en fin, men noe famlende affære mens «Sleeping Operator», som kom tre år senere, tok reisen videre med spirituelle undertoner og låter som «Love Ain’t Enough» og «Come In The Water». Forrige utgivelse «Queens Of The Breakers» var av det mer varierte slaget, men like fullt bra. På sitt beste er dette brødreparet på høyde med andre solide indiefolk-band, og med «Let It Hiss» høres det ut som om de igjen har truffet relativt greit. Musikken er ikke skapt i et polert Nashville-studio, men snarere i et levende Montréal-verksted hvor følelsen av gamle rørforsterkere suser i takt med pulsen.

Allerede på åpningssporet merker man at «Let It Hiss» ikke er laget for å imponere. Dette skal på en eller annen måte bare treffe lytteren. De enkle folkrock-tendensene gjør at små innslag av eksempelvis Jonathan Wilsons ideer kjennes. Litt akustisk gitar, forsiktig piano og Brads stemme som knekker akkurat der den skal. Tittelsporet kjører i annen stil, og nå høres plutselig The Barr Brothers ut slik Bon Iver gjorde tidligere i år på skiva «Sable, Fable». Elektronikken varmer lydbildet på en annerledes måte enn innledningen, og markerer for så vidt et skille mellom de fleste andre av låtene også. Utover albumet kan man sågar høre et snev av Iron & Wine og Wilco, og til tider også Calexico, der støvskyer av rytme og ekko blandes på stilig vis.

Dette er ikke bare en rolig skive. «Run Right Into It», med Elizabeth Powell fra canadiske Land Of Talk, åpner for mer framdrift. Et hint av My Morning Jacket der, kanskje? Og skulle du lure på hvor Father John Misty-referansen er, kan du bare lytte til «Naturally». Veldig fin sak. «Moonbeam» er en slags quebecsk soul-drøm der Klô Pelgag legger sin fløyelsmyke vokal over et 60-tallsteppe av rolig vellyd mens saktedansen går. Apropos 60-tallet; skiva avsluttes med «Upsetter» som skrangler seg ut i beste The Kinks-ånd. Det er denne blandingen av det intime og det rufsete som gjør «Let It Hiss» så levende. Der tidligere album sirklet rundt perfeksjon, handler dette albumet om å lytte til suset i bakgrunnen, både bokstavelig og metaforisk.

Brødrene Barr har funnet nok en måte å leke i studio på, eller skal man si; en ny måte å betrakte musikk og produksjonsteknikk på? De sluttet å fjerne «feilene», og begynte heller å stole på dem. Derfor er «Let It Hiss» en påminnelse om at det vakre ikke alltid er det rene. At sjel og frekvens ofte ligger i det som knitrer litt. Dette er en skive som viser at The Barr Brothers kan stå utenfor tidens strømninger uten å ta skade av det. Dog er de på en måte for rotfestet til å være indie og for uforutsigbare til å være folk, men de har likevel funnet en ganske god mellomting. Resten er, som de selv sier, hisstory.

Foto: Lauren Kallen