Stille vann

Madi Diaz skriver ikke låter for å overleve brudd. Hun skriver for å forstå seg selv gjennom dem. Med «Fatal Optimist» står hun igjen alene, bare med stemme og gitar, fanget i en stillhet som føles både truende og trøstende. Dette er hennes mest nakne verk hittil, og her er det ingen som skriker etter forløsning. Spørsmålene flyter fritt, som flaskeposter sendt ut på åpent hav. På «Fatal Optimist» er Madi Diaz alene på sin egen øy av ettertanke, der kjærlighetens vrakgods blir til kart over hvem hun egentlig er.

De som har fulgt henne en stund vet at hun har holdt på vesentlig lenger enn fra 2020-tallet, og at denne stillheten lenge har vært underveis. For fem år siden ble «History Of A Feeling» til etter et oppløst forhold, men fjorårets «Weird Faith» ga en famlende tro på kjærligheten igjen. Så gikk det ikke slik. «Fatal Optimist» er roen etter bølgeslaget, når man ikke lenger kjemper mot strømmen, men bare lar seg drive med. For alt begynte faktisk på en øy. Etter at et forhold som Diaz trodde skulle vare livet ut tok slutt, reiste hun bort fra alt og alle, og ble værende alene over lengre tid. Følelsesmessig beskrev hun seg som en øy i et hav av følelser. Det var ikke bare et bilde; det var virkelighet. Isolasjonen hennes ble et slags laboratorium, der hun lærte å kjenne på sorg uten å få panikk. «Den eneste personen jeg aldri kommer til å forlate, er meg selv,» sier hun nå. Det er ikke resignasjon. Det er oppvåkning.

De første opptakene som ble gjort i et studio i New Jersey ble forkastet. Madi Diaz begynte derfor på nytt i Infinite Family-studioet i Sør-California med produsent Gabe Wax som blant annet har jobbet med artister som Soccer Mommy, Adrianne Lenker fra Big Thief og The War On Drugs, og der fant hun lyden hun lette etter. En stillhet som klinger. «Fatal Optimist» åpner med «Hope Less» og etterfølges av snille «Ambivalence» gjør usikkerheten til refreng mens «Feel Something» desperat forsøker å gripe etter følelser som glipper som vann mellom fingrene hvor hun til slutt vrenger ut «fuck my life, goddamnit». Der et mer støyete album sannsynligvis ville naturlig kledd en slik utblåsning, lar Diaz ordene stå nakne, og det er egentlig nok.

Senere kommer «Heavy Metal» som ble skrevet mot slutten av innspillingsprosessen. Her finner Diaz sin egen merkelige styrke. Hjertet hennes er blitt herdet, men alt som formidles kommer mykt ut. Dette er et vakkert øyeblikk. En liten raritet på skiva er at små partier på «If Time Does» minner om Åge Aleksandersens «Lys Og Varme» fra 1984. Tenk deg Joni Michell formidle en typisk visepoplåt, og så titter sola som gikk ned i kveld likevel fram og «ska skin førr dæ min kjære«. Da blir man litt overrasket, men det skaper jo en lun stemning. Mot slutten, i tittellåten, bryter lyden endelig opp. Etter ti spor med stillhet og nærhet åpner verden seg. Plutselig hører vi et band med farger og liv. Diaz beskriver det som å «gå gjennom mørket alene og finne veien tilbake til lyset». Det er øyeblikket der isolasjonen ikke lenger føles som straff, men som et rom for å starte på nytt. Det skulle vært så mye mer av dette.

«Fatal Optimist» er ikke et sinna album om samlivsbrudd, men heller en stillferdig navigasjon for å finne seg selv igjen. Madi Diaz bruker hele sitt singer-singwriter-talent, og synger som om hun har funnet et sted å lade batteriene framfor å løpe fra sorgene. Hun vet at kjærligheten alltid vil være en risiko, men hun tar den likevel. En annen risiko hun ikke burde tatt, var å la altfor mange av låtene være så nedpå at det grenser i kjedelig i perioder. Selv om hennes stil her kan minne noe om Joni Mitchell, har hun fortsatt et stykke å gå. Ikke er hun Tracy Chapman, Suzanne Vega eller Carole King heller, og kanskje er det nettopp det som gjør henne til musikalsk fatal optimist når hun velger å lage et såpass skjørt album i et hav av andre sjangerlegenders klassikere.

Foto: Allister Ann