Kostymer og kamprop

I en ordentlig salig blanding av skuespill, sakramenter, overtro, anakronisme og passe pompøs baroque pop dyppet i alt fra glamrock til kunstnerisk popmusikk gjennom flere tiår, står The Last Dinner Party ved et veikryss som peker i absolutt alle retninger. Legg til krysningspunktet mellom innflytelsen fra mystiske Kate Bush, Roxy Musics dekadanse og Florence Welch sin teatralske framtoning, samt noe av det samme Queen- og ABBA-drysset som på foregående skive; da skjønner du at disse har tatt grep om den britiske art pop-arven og litt til. Ett år etter at debutalbumet «Prelude To Ecstasy» introduserte den engelske kvintetten som Londons nye håp på den alternative musikkscenen, vender The Last Dinner Party tilbake med oppfølgeren «From The Pyre». Debuten var et strålende album som klang som et friskt og lekent selskapsrom av art rock, eller rettere sagt en fusjon av alternativ rock, kunst-pop, kammerpop og barokk-pop framført som både melodramatisk og absurd teater.

Festen er ikke over, men lyset er dimmet litt ned, lufta er litt tyngre, for i stedet for gull og glitter er det sakrale og mytiske former for erfaringsformidling som skal lyttes inn. «From The Pyre» er lyden av emosjoner, overlevelsesinstinkt og styrke. Produsent Markus Dravs, også kjent for sitt arbeid med Björk, Arcade Fire, Kings Of Leon, Wolf Alice og Florence + The Machine, har gitt albumet en voluminøs bredde. Der James Ford produserte debuten, drar Dravs lyden i litt andre retninger. Resultatet er et album som pulserer av menneskelig uro. Abigail Morris’ stemme er som en skuespillers der hun nærmest gestalter karakterer snarere enn synger. Gjennom hele skiva framfører hun låtene stilsikkert. Start med «Agnus Dei», «Sail Away» og «The Scythe» . Førstnevnte latinske tittel betyr for øvrig «guds lam«, så her er vi inne på metaforer, og at det er mye mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder. Vokalen kapsles inn med gitarer og piano- og synth-elementer, og rytmeseksjonen er godt ivaretatt selv om bandet fortsatt er uten fast trommeslager. Det hele får et organisk og uforutsigbart liv hvor lydbildet, på sitt mest monumentale, treffer punktet mellom de teatralske bølgene på Kate Bush-klassikeren «Hounds Of Love» og de følelsesmessige stormene på Arcade Fires «Funeral».

Tematisk sett er hele følelsesregisteret i sving hvor relasjoner, og ikke minst dårlige forhold, preger skiva. Tittelen «From The Pyre» er som å brenne seg, bli eksponert for ubehag, og komme seg opp igjen av asken fra det rituelle bålet. I tillegg til dette virker suksessen etter debuten å ha kastet dem inn i offentlighetens smeltedigel, og her bearbeides alle inntrykk som et kollektiv. En trenger nok ikke å slenge ut fugl fønix-teorien direkte, for en slik tolkning kan selvsagt bli unødvendig symboltung, men lyrisk sett veves personlige utfordringer, kvinnelig motstand og moderne selvrefleksjon inn i samme tekstur. «Second Best» skal visstnok være gitarist Emily Roberts’ opplevelse av å være oppslukt av partneren samtidig som dette var et ganske giftig forhold. «From The Pyre» er likevel ikke bare dramatisk. Midt i all viraken finnes det både humor, overskudd og ren glede i den melodiøse musikken. Når «This Is The Killer Speaking» bryter ut, føles bandet skikkelig frie med sin musical-tilnærming. Også med mer ABBA-inspirasjon, da.

Om «Prelude To Ecstasy» var invitasjonen, er «From The Pyre» konsekvensen. Dette andrealbumet er solid, men det overgår ikke debutskiva. Likevel er det nok å glede seg over der oppfølgeren kaster ut hørbare toner i all sin utemmete natur. På forrige album virket det kanskje som The Last Dinner Party hadde en stor grad av ironisk distanse, men denne gangen er det mer alvor bak tekstene. Til tider lar de teateret bevege seg fra scenen slik at den durende energien kommer rett inn i stua, som på «Rifle», mens de andre ganger symfo-balanserer de med låter som «I Hold Your Anger». The Last Dinner Party viser at overskudd og alvor kan sameksistere, og at skjønnhet ikke trenger å bety veloppdragenhet. De formidler popmusikken elegant, men spennende nok også ganske kompromissløst. Når siste tone ebber ut, er det likevel en varme i rommet. Nå skal det sies at kunst ikke bare skal lyse opp, men også brenne litt. Dette er feministiske kamprop, hvor kostymedramaet får tilskudd av historiske glam-elementer og sota øyenskygge.