Verve-veteran i hvilemodus

Det er lenge siden Richard Ashcroft skred nonchalant av gårde med de etter hvert så gjenkjennelige strykerne fra «Bitter Sweet Symphony» svevende rundt vokalen. Da var han en britpop-poet og gateprofet i bandet The Verve. Det er han ikke nå. Stemmen bak «The Drugs Don’t Work», «Weeping Willow», «Lucky Man» og ovennevnte låt, forsøkte å fange Storbritannias 90-tallsatmosfære med sin søken etter mening. Nå, mer enn et kvart århundre senere, framstår han som en mann som har sett stormen blåse over, og som endelig tør å stå stille. Den musikalske paletten er en lun og organisk blanding av indiepop, blue-eyed soul og dempet rock med noen subtile elektroniske impulser.

Med «Lovin’ You» prøver ikke Ashcroft å gjenoppfinne seg selv, men heller å oppsummere det han har lært på veien fra hjembyen Wigan til verdensscenen. Dette er hans sjuende soloalbum siden «Alone With Everybody» fra 2000, og nå som da viser han at han kan være en ganske varm og spirituell fyr. Nå skal det sies at debutsoloen føltes som et etterord til The Verve-klassikeren «Urban Hymns», men det var også som et første kapittel i noe nytt. Med årene har Ashcroft raffinert balansen mellom tro og tvil, håp og resignasjon, og selv om «Lovin’ You» ikke er en knallskive, er den helt hørbar for de aller fleste som bare vil ha noe trivelig på øret. Sammen med produsentvennene Mirwais Ahmadzaï, Chris Potter og Emre Ramazanoglu har han i hvert fall sørget for at ingenting kjennes ubehagelig.

På denne skiva marinerer Richard Ashcroft alt i romantisk hengivenhet. Og i den grad det skulle være noe rebelsk igjen i 54-åringen, er det mest med tittelen «I’m A Rebel». Når man hører resten av albumet, er dette alt annet enn rebelsk. «Live With Hope» høres ut som en blanding av sen Tom Petty produsert av Jeff Lynne med noen ABBA-innslag ispedd litt country-twang. Det hele starter forresten med førstesingelen «Lover» som bygger på små samples fra Joan Armatradings hit «Love & Affection» fra 1976. Han ringte visstnok Armatrading personlig for å få tillatelse, og hun ga ham klarsignal. Et lite øyeblikk av gjensidig respekt mellom to generasjoner av historiefortellere. Denne låta etterfølges av fine «Out Of These Blues». Husker du vokalen til Axl Rose på «Patience» fra Guns N’ Roses’ akustiske album «Lies»? Vel, Ashcroft gjenopptar på en måte enkelte av Axls dypere partier. Det er mer volum i Ashcrofts vokal, og låta er selvsagt helt annerledes med steelgitar og greier, men Guns N’ Roses kunne lett ha covret denne i dag (hvis en voksen Axl Rose snart kommer seg ut av Mikke Mus-modus, da).

Dette er, som du allerede bør ha gjettet, ikke en ny «Urban Hymns» for der det gamle mesterverket dirret av nødvendighet, virker «Lovin’ You» særdeles kontrollert med rimelig proft produsert lydbilde. Det er lune synther, analoge innslag og pene arrangementer. Når man er på kjærlighetssporet er det nesten umulig å unngå franske titler, og «Oh L’amour» er en veldig søt låt som det passer at en strandbar på den franske rivieraen lar suse over høyttalerne litt utpå kvelden. Søt låt, som sagt, men det nøkker noe innmari i «My Way»-referansen. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange ganger jeg fikk følelsen av at nå kommer «I did it my way» i løpet av de cirka fem minuttene låta varer, men det var ganske mange. Lydbildet er tilnærmet silkeaktig, men det mangler denne friksjonen som en gang i tiden ga Ashcrofts låter emosjonell dybde. Han har fortsatt resepten på sin egen formel, men virkestoffet er mildere nå; «the drugs don’t work» 100%, her heller.

At «Lovin’ You» kom ut samme år som Ashcroft ble med Oasis på deres gjenforeningsturné, er god timing. Både Cast, Oasis og Richard Ashcroft fra 90-tallets britpop-landskap sto på samme scene, men denne gangen som veteraner. Men der Gallagher-brødrene fortsatt har en eller annen fandenivoldskhet, framstår ikke Ashcroft lenger som en opprørsk visjonær. Han smiler heller litt der han før pleide å rase, og synger med ro der han en gang tryglet om en slags frelse. Denne skiva er lyden av en mann som egentlig ikke trenger å bevise noe lenger, og kanskje er det nettopp derfor albumet heller ikke løfter seg i stor grad. «Lovin’ You» er sympatisk, men mangler uroen, desperasjonen og den melodiske gnisten som pleide å gjøre Ashcrofts musikk besnærende. Der han en gang forente smerte og skjønnhet i ett eneste åndedrag, blir dette mer som en trøstende etterklang.

Det er egentlig ingen av låtene som vil plage deg om du liker voksen, engelsk poprock. Spilles «Lovin’ You» live på en liten scene, vil forelskete par i ulike aldre kose seg godt, mens de venter på ekstranumrene fra fortiden for å toppe kvelden. Dette er med andre ord et greit album, men ikke et stort et selv om det bekrefter at Richard Ashcroft fortsatt har teft for harmonier. De første sporene lokker med nærvær og klarhet, men utover albumet glir flere låter over i velkjente mønstre; dog uten de melodiske overraskelsene eller følelsesmessige toppene som pleide å definere den hengslete mannen med rufsehår og solbriller. I bunn og grunn virker det som Richard Ashcroft heller vil formidle ro enn fornyelse, men det må være lov det også.