Electroflux

Alison Goldfrapp, som mange husker fra 25 år tilbake da debutskiva «Felt Mountain» kom, er ute med et nytt studioalbum på solofronten. Tilbakelagt er de ekstra drømmende landskapene av ambient, trip-hop og filmatisk melankoli som preget karrieren med partneren Will Gregory i duoen Goldfrapp. De skapte et lydunivers der sensualitet, teknologi og mystikk smeltet sammen, og som både formet og forførte en hel generasjon av elektronika-elskere. Da Alison Goldfrapp selv gikk solo med «The Love Invention» i 2023, var det som om hun tok et steg ut på dansegulvet igjen, men denne gangen altså uten partner. Albumet var en ganske fin feiring av house og electropop, fylt av rytmisk livskraft og en åpenbar kjærlighet til klubbkulturens pulserende varme. Hva har så oppfølgeren å by på?

«Flux», som altså er hennes andre album utenfor duoformatet, er i så måte både en fortsettelse og et sidespor. Tittelen spiller på ideen om bevegelse, forandring, og den evige strømmen mellom fortid og nåtid; et tema som passer solo-Goldfrapp perfekt. For selv om hun alltid har hatt et sikkert grep om elektronikaens formspråk, handler «Flux mer om overgang enn om oppfinnelse. Det er et album som noen ganger lyser under overflaten, men som samtidig lar konturene flyte rundt i disig landskap. Rent musikalsk ligger «Flux» i skjæringspunktet mellom electropop og synth-pop, med trekk fra 80-tallets melodiske linjer og dagens elektroniske presisjon. Hun gjenforenes her med produsenten Richard X, kjent for sin evne til å balansere moderne lyd med retro-estetikk, og sammen skaper de et lydbilde som både kan oppleves som kjølig elegant og sensuelt varmt.

På sitt beste når albumet høyder som minner om Goldfrapp-albumet «Supernature», om enn ikke like eksperimentelt, men med samme sans for detaljer og struktur. Åpningssporet «Hey Hi Hello» baner vei for de ni kommende låtene. Med sine 80-tallsinspirerte synth-linjer dukker et vell av artister opp som referanser, men de kommer du sikkert på selv. Låter som «Sound & Light» og «Strange Things Happen» er helt klart låter som leverer akkurat slik man ønsker at electropop skal være; nemlig melodiøst driv og rytmisk loop. Alison Goldfrapp framstår nesten som en menneskelig maskin fordi hun så god til å forene teknologisk kjølighet med analog varme. «Play It (Shine Like A Nova Star)» og «Find Xanadu» har flere lag med lett durende bass og særlig sistnevnte viser tidvis såpass med disco-takter at man nesten skulle tro Frank Farian hadde hatt en finger med i spillet. Neida, joda, litt så. Men det ville vært veldig rart. Så, nei.

Enkelte låter drar i en annen retning enn det øvrige frekvenser er innstilt på. «Reverberotic» er en slik. Den hadde sikkert funket helt OK andre steder enn her, men når man er blitt vant til akkurat dette kosmiske uttrykket, blir egentlig denne bare et irriterende avbrekk. I tillegg er det flere låter som bare suser rundt i synth-tåka, og til slutt blir det litt som da Kylie Minogue gikk tom for hits og fylte flere album med relativt intetsigende electro-disco. Det er litt synd fordi på sitt aller beste mikses god britisk synth-pop-tradisjon med den nordiske elektro-følelsen. Om man unngår denne «Kylie-tomgangen», kan man faktisk få assosiasjoner til litt Bel Canto, litt Röyksopp og sågar litt Biosphere.

Produksjonsmessig er «Flux» et ganske varmt album, men kanskje i overkant kontrollert. Resultatet er en musikk som skinner passe pent, men den gløder ikke. Alison Goldfrapp har ikke mistet edgen, og hun er flink til å formidle sitt elektroniske univers. Likevel savnes flere øyeblikk som virkelig setter seg. De uimotståelige godbitene som tidligere fikk lytteren til å glemme tid og sted er dessverre en mangelvare. Når det er sagt er det noe med Alison Goldfrapps evne til å favne ytterpunktene med nattklubbenes pulserende liv i den ene enden og naturens ro i den andre. Hun er uansett alltid elegant og i bevegelse.